Allahs tårer

Allahs tårerTittel: Allahs Tårer
Sjanger: Spenningsroman
Forfatter: Rikard Spets
Sider: 602
Forlag: Juritzen
Utgivelsesår: 2011
ISBN: 978-82-8205-159-0

Allahs Tårer handler om en vestlig internasjonal militær innsatsgruppe, sammensatt for å kunne gripe inn hvor som helst i verden for å bekjempe terror. Med mandat til å gjøre hva de vil. Drepe, lemleste og herje i demokratiets navn. De funksjonene som er nødvendige for at vi skal kunne sove trygt om natten, tro på fred og kunne fortsette å leve i overflod. Det finnes mange slike bøker. Bøker som handler om mennesker som redder verden fra grusomme banditter og mektige grupperinger. Så hva er det som gjør at jeg anmelder Allahs Tårer, og ikke en av de andre?

Svaret er at Allahs Tårer skiller seg ut i mengden, med sine eksakte og gode beskrivelser av det som foregår i verden. Rett nok veldig dramatisert, men godt dramatisert. Forfatteren har nemlig gjort en meget god jobb med å sjekke fakta og bakgrunn til handlingen. Godt arbeid skal både bedømmes og belønnes. Om jeg gir en god anmeldelse, er imidlertid opp til deg selv å bedømme. Jeg slakter som kjent aldri bøker, og bedømmer ikke grammatikk og setningsoppbygning. Det overlater jeg til de som tror de kan vite hva andre liker, og petimeterne som absolutt må ha noe å kritisere. Min mening er som før: Den bokanmelder som slakter en bok, burde sitte øverst på bokbålet han selv skapte.

Men over til boken. I begynnelsen av Allahs Tårer blir vi tatt med tilbake i tid, til steder og hendelser de fleste av oss ikke visste eksisterer. Vi får lese om arkens voktere. De som vokter guds egne ord, som ivaretar en hemmelighet som ikke bare vil sette de kjempende Islamske i undertall, men også endre på landegrenser og trosretninger. De dør, og hemmeligheten blir først avslørt mange år senere, når konsekvensene av den blir for mye for en moderne verden, og den må skjules. Hvor den ender, arken og hemmeligheten, er en handling i seg selv i boken. Om de lykkes med å skjule den må du som leser selv finne ut av. Og hva den har med at Al-Qaida har skaffet seg atombomber likeså. At både tro og bomber har stor kraft er jo noe som vi alle vet. Al-Qaida er den store fienden i boken. Kløktig har de nok en gang infiltrert både det ene og det andre nødvendige byrået, for å kunne la oss vestlige lykkemennesker råtne i det helvete de synes vi selv har skapt av velstand og hardt arbeid.

Angus Storm, den norske lederen for innsatsgruppen som skal stoppe de gale islamistene, blir vi kjent med gjennom actionfylte handlinger. Han er prototypen på en filmhelt. Stor, kraftig, veltrenet og tåler mye iskald vann før han tar livet av x antall skurker. Jeg får etter hvert følelsen av å lese en god actionfilm. Beskrivelsene er så gode at jeg til tider nesten står ved siden av ham når han fyrer av kuler så bandittene stuper ned fjellsider og segner om, opprevet av prosjektiler til det ugjenkjennelige.

Innsatsstyrken som Angus Storm leder, er ikke overraskende sammensatt av nasjonaliteter som stemmer godt med det virkelige liv. Karakterene kommer fra de landene som oftest utmerker seg når en innsats skal gjøres på hellig og forbannet grunn. Alt etter hvor det skal utkjempes en konflikt. Nasjonene som vanligvis ikke stiller opp når det skal ryddes opp i uhumskheter i verden er utelatt av forfatteren. Igjen som et resultat av godt forarbeid regner jeg med. Karakterene i innsatsstyrken er brutale, tøffe og intelligente. Akkurat slik vi vil ha dem. Men de er også preget av grusomhetene som møter dem. Veien er ikke lang, fra å drepe for fote og til å hjelpe de som er i nød. Selv om det av og til er under tvil, og trusler om guds forbannelse, hjelper de dem. De overser underveis selvfølgelig klare ordrer, for å gjøre det som de selv synes er riktig, og slipper selvfølgelig unna med det. Akkurat slik som vi vil at de skal gjøre. Det hjelper også at de er nesten to meter høye alle sammen og bugner av muskler. Munnrappe og fulle av faen mot hverandre setter de i gang de actionfylte oppdragene mens gitarriff fra kjente heavy rock band nesten blåser ut øretelefonene deres. De har bakgrunner som du garantert ikke vil at din svigersønn skal ha. Og du med litt førstegangstjeneste bak deg, som lurte på hvor de stygge tøffingene fra helvetesuka ble av. Du kjenner garantert igjen noen av dem her.

Debutroman "Allahs tårer"Teknologien er glimrende i boken. Det brukes satteliter, kraftige datamaskiner, militære helikopter og kikkertsikter som forteller hva som kan skytes og ikke, over en lav sko. I motsetning til mange filmer vi ser fra slagmarker, der heltene har radiodekning over alt, har forfatteren, til min store glede som leser, tatt seg bryet med å fjerne denne der vi alle vet den er borte. Som når man står bak en fjellskrent og dekningen er borte på mobiltelefonen, i virkeligheten. At det beskrives satteliters begrensninger med tid og kvalitet på bildeoverføringer. Det blir mer ekte. Beskrivelser av databaser og informasjonsinnhenting er preget av den samme gode ektheten. Teknologien som brukes er i høyeste grad oppdatert, men ikke overdreven. Hvor forfatteren har fått tak i all informasjonen om teknologien vil jeg ikke en gang spekulere i. Jeg vil nøye meg med å si: Djevelsk godt gjort!

Etter hvert som man leser og kommer i gang, går det opp for en at dette er en intelligent bok. Du oppdager at den ikke er en bok du gjerne tar med denne på toget eller bussen. Du risikerer nemlig å overse stoppestedet ditt. Boken utfordrer deg, og må på en måte installeres før den kan fordøyes av hjernecellene. Det går rett og slett litt tid før man har grepet på den. Ikke at det ikke er spennende fra første øyeblikk, men at det må gå opp for en hva plottet dreier seg om. Når man har skjønt det, er resten en fornøyelse å lese. Det er da spenningen stiger.

Noe jeg bet meg godt merke i, tidlig i boken, er at skurkene er like godt beskrevet som heltene i boken. Det er noe jeg har savnet i mange bøker. Her kan jeg få en følelse av å kjenne dem, føle på hva de tenker. Om de går i turban eller caps gjør ingen forskjell. Raser, tro og hudfarge er totalt underordnet i denne boken, og det gleder meg skikkelig. Bare meninger og rett og galt, sett ut i fra at de fleste mennesker bare vil ha det fredelig og godt. Når det går opp for deg som leser, at det er slik, så får du en slags følelse av at grenser ikke finnes.

I hverdagen forholder vi oss som regel til betegnelser som Nato, Al-Qaida, FN, Taliban, NSM osv… og lar det være med det. Og det er i de fleste tilfeller nok. Vi er så opplyste at vi ser forskjell på hvem de styrende lederne i verden, til enhver tid ser på som fiender i verdensbildet. I boken møter vi betegnelser på agentseksjoner, militære avdelinger og islamske grupperinger man overhodet ikke har hørt om før. Det er jo selvfølgelig befriende å slippe å høre at det bare er CIA som styrer verden. Men selv om man opplever informasjonen som korrekt og lærende, kan det til tider bli noe mye av den. Men på tross av det, opplevde jeg til slutt å overså alle disse forkortelsene på agentfirmaer og grupperinger. At jeg nesten ikke trengte dem, fordi personene som tilhørte dem var så godt beskrevet for meg. Men for all del, det var lærerikt å få vite om dem, og at de alle kjemper for en eller annen god sak.

Det er mye dreping, banning og et helvetes liv i boken. Og det vil vi jo ha. Vi ser jo gjerne at banditter blir pepret med kuler, sprengt i fillebiter, og at det eneste som er tilbake er noen støvler som lukter gammel fotsvette. Og dette får vi i denne boken. Beskrivelsene står i kø for hvordan man kan ta livet av både fiender og venner. Biler sprenges og helikoptre styrter mens vi glemmer tid og sted. Beskrivelsene er faktisk fenomenale. Men rett og slett nesten for mye av det gode. Og selvfølgelig hører nettopp det med i en slik bok.

Det menneskelige aspektet kunne vært bedre. Jeg skulle gjerne visst mer om Angus. Hvem han er og kommer fra. Noe om ham privat. Men jeg regner med forfatteren vil fortelle meg mer om ham i neste bok. Det jeg vet om ham er nemlig ikke nok. Jeg vil ikke at han bare skal være en intelligent muskelbunt som kan ”ta ut” alle skurker som vil ødelegge jorden. Jeg vil han skal være menneskelig.

Og så til det som imponerer meg kanskje mest med arbeidet som er nedlagt i manuset til boken. I det virkelige liv ble Bin Laden drept av amerikanerne mens forfatteren skrev boken. For en forfatter er det å kunne sette forutsetninger, ganske avgjørende ved planlegging og fremdrift. Her har en av de viktigste forsvunnet mens arbeidet har pågått. Hovedskurken ble jo i det virkelige liv drept, av amerikanske styrker midt under forfattingen av boken. På en mesterlig måte har forfatteren brettet opp ermene, kanskje revet seg litt i håret, forbannet amerikanerne og brakt Bin Laden tilbake til livet. Og det på en veldig troverdig og overbevisende måte. Men jeg lurer litt… Har forfatteren på en slags litt hevnaktig måte, sådd tvil hos alle som leser boken, om amerikanerne virkelig tok livet av ham. Kanskje fordi de påførte ham alt merarbeidet med å faktisk ta livet av ham? Eller gjorde de det?

Når jeg nærmer meg det jeg tror er slutten i boken, får jeg denne magefølelsen av at noe er feil. Denne følelsen som gjør en bok virkelig god. Den som gjør deg enda mer nyfiken på hva som skjuler seg bak neste side. Da man aner at trusselen er fjernet, at heltene nå kan hedres og vi kan lene oss trygt tilbake. At verden er reddet enda en gang og at helten skal omtales i litt mildere former. Vi skal få en rolig slutt for å roe ned den spenningen vi har opplevd. Men nei. Du ser at det er for mange sider igjen til at det kan være slutt. Og da skjer det som løfter denne boken langt opp på listen over bøker man vil ha mer av. Og når man endelig kommer til det som er den virkelige slutten, blir man skuffet over at de seks hundre sidene ikke var nærmere tusen. Men jeg vet at det blir mer Angus Storm. Jeg viste det når jeg leste det siste avsnittet.

Det er en stor oppgave å debutere med en bok, der selve vår eksistens er truet. Men forfatteren består med glans, når han tar for seg halve jordkloden som område for handlingen. Han tar oss med til de hemmeligste områder i Afghanistan, henter inn religionforskere fra Israel, eksperter på vulkaner, og alle han trenger for å redde verden. Han beskriver trosretninger og fagområder på en meget god måte.

Denne boken ble ikke til over natten, og er ikke for amatører å lese.