Alle er heldigvis alene

valgurne_600Vi er gift, samboere, brødre, søstre, foreldre, barn, arbeidstakere, medlemmer og alt mulig. Vi er delaktige i hverandres liv og blir påvirket av media og politikk. Vi tar hverdagsvalg i forhold til det som er best for oss. Vi kan påvirke ved å engasjere oss i skolen, idrettslaget, motorklubben, båtforeningen osv… Men vi kan også velge å ikke engasjere oss.

Vi har det så godt at vi kan lene oss tilbake og la andre styre, ha tillit til at det går bra selv om vi ikke deltar. Stole på at vi fra før har et så velfungerende samfunn, at de normer som gjelder vil bestå. Stole på at de sakene som kommer opp om utbygging og reformer ikke vil påvirke vår egen økonomi. Det er godt at vi har det slik. Men det er også en sovepute.

Nå er det snart valg, og vi skal til urnene atter en gang for å støtte de som kanskje har lovet mer en de kan holde. De som vi tror mest på. De som har ropt høyest og fått færrest svar. Kanskje fordi den som roper har vært så lur å ta frem en sak som motparten overhodet ikke var forberedt på. Det er jo en genial måte å sette ut noen andre på i en dialog.

Det er fokus på samhold, felles avgjørelser og gruppetilhørighet. Vi skal påvirkes til å mene det andre gjør, ta valg som ikke nødvendigvis er våre, men andres. Vi skal velge noen til å styre uten reelle garantier. Vi hører på politikere som lover og forteller hva de vil sørge for. Når valget så er over, skjer det som oftest at de konspirerer og slår seg sammen for å få reel makt.

De blir rødgrønne, mørkeblå og alle slags farger. Når de så har konspirert seg sammen, forsvinner kanskje akkurat den tingen som du syntes var så bra at noen ville gjennomføre. Du sitter igjen og føler deg lurt. Du opplever kanskje at de plutselig går inn for det du var imot. Og det gjør de for å få hestehandle gjennom noen av de sakene som de synes er viktigere en den som gjorde at du stemte på dem. Det er i politikken som ellers i livet. Man må gi og ta.

Jeg har ikke stemt ved politiske valg på lenge. Mange mener at jeg dermed har tapt min rett til å mene noe. Jeg er ikke enig, fordi jeg hevder min rett gjennom å betale skatt. Jeg tar dermed også vare på min rett til å mene hva jeg vil, uten å bli hemmet av å være medlem eller å ha valgt side.

Heldigvis er vi alle alene om å kunne velge det vi vil. I år har jeg helt alene bestemt meg for å stemme for litteraturen!