BIODIESEL OG EN SPIRREVIPP PÅ ELKJØP!

Vi som sto i kø, peste, svettet og pustet så forsiktig så mulig for å ikke dø i den kvelende varmen som kom veltende inn den åpne døren, hos Elkjøp i dag, fikk en innføring i hvordan et ganske stilig og oppdresset elkjopeksemplar av den unge rasen som ligger rett bak oss i generasjonen. Hans egoisme, overlegne og utrolige hovmod og tro på at han er bedre enn absolutt alle andre på denne planeten, fordi han selger biler! Klart vi våknet til litt. Pusten gikk litt raskere og køen ble mer levende da alle rettet seg litt opp i de svettevåte slitne ryggene for å se hva dette var slags hendelse.

En oppkomling av en spirrevipp hadde først parkert rett utenfor døren, med bakenden inn og med motoren i gang. Lufta ble iblandet denne sure gatekjøkkenstanken og man vet at han i det minste er miljøbevist og fyller tanken med biodiesel, kanskje stjålet fra en eller annen tank på en eller annen gård hos en eller annen slektning som har slikt til jordbruksøyemed. I alle tilfeller. Lokalet fyltes ganske samtidig opp med både overlegen spirrevipp og klam biodiesellukt, fordi det selvfølgelig ikke kunne falle ham inn å stoppe den svære Toyota Landcruiseren, som er mer beregnet til å kjøre opp til toppen av Kilimanjaro i Afrika med, enn å frakte innkjøpte vifter fra Elkjøp. Ja, for det var det han skulle ha. Vifter!

«HEI!» Høyt, bråkete og frekt roper han mot den stakkars ferieansatte jenta i kassen som sliter med å forstå kassaapparatet, og sånt. Hun slipper selvfølgelig alt hun har og stirrer på spirrevippen, som alle vi andre. Han enser oss ikke.

«HEI! Du, ja!» Han peker på henne med en altfor ren hånd til å holde på med biler, skulle man tro.

«Har dere vifter?!? Vi svetter faen meg i hjel borte på buttikken nå!!»

Vi andre, i denne butikken svetter også. Vi vil betale, gå hjem og kjøle oss ned. Når vi bare har fått oppført oss som folk, vært hyggelige mot andre, betalt osv… Damen i kassen bare ser litt forvirret på ham. Avbrutt som hun ble i kundebehandlingen av den snille gamle damen, som er usikker på dette med å betale med kort og sånt. Spirrevippen setter blikket i henne. Sånn litt hånlig oppgitt.

En mann i køen tar affære. Han nikker litt til sidemannen som tar i mot den lille pakken med en stikkontakt som han skal kjøpe, for å kunne koble bassengvarmeneren hjemme i hagen på skikkelig vis, og sier takk. Og han andre sier, jo jo… og passer på den lille hvite pakken, mens han slik holder av plassen hans i køen. Mannen rusler rolig bort til han spirrevippen. Han er en sånn litt sindig kar. Ja du vet. En av disse som tar rolig kontroll og ikke sier mer enn nødvendig, og derfor tror alle at han vet hva driver med. En som ikke lar seg pille på nesen av oppkomlinger og frekke jævler. En som har taklet slike før og kanskje vært med i en krig både her og der. Han går helt bort og inntil spirrevippen. Krysser komfortsonen hans og bare ser på ham.

«Faen, mann!» Spirrevippen blir var at det faktisk er flere i verden enn akkurat ham, når den store mannen plutselig står nesten helt inntil ham

«Faen, det var litt nærme hæ? Hva vil du, da?» Han trekker seg litt usikkert tilbake når han møter det litt kalde mørke blikket til mannen fra køen. Skjønner at den mørke fargen i øynene som ser hardt på ham ikke varsler fortsatt godt vær, for å si det slik. Han ser på køen. Nikker litt påtatt mot dem der.

«Åååå…. Er det kø ja. Ja… Du skjønner at jeg har dårlig tid! Kunder som venter og greier. Kan jeg bare få med meg noen vifter før dere andre i køen liksom…..? Bilen står og går og greier»

Tonen hans daler ned fra i overkant overlegent til overraskende ydmyk og forsiktig. Kanskje det gikk opp for ham at alle de som står i køen aldri noen gang kommer til å handle bil der han jobber. Med firmanavnet på den stilige hvite skjorta har spirrevippen sikkert kostet eieren mange hundretusen i omsetning. Toyota er en ganske populær bil her i området, frem til nå i hvert fall. Mannen med blikket, fra køen, som har krysset komfortsonen hans med vilje, svarer ham kort.

«Nei, du kan ikke det!»

«Nei….? Men gjør det noe da?» Prøver spirrevippen seg med et sånt bilselgersmil.

«Ja, det gjør det!»

Han blir stående litt og se på køen. Betrakter blikkene og det de kan fortelle ham. Det er spesielt øyenbrynene i køen som sier mest. Stramme, nedover, andre hevet over brillekanter. Men leppene også. De er stramme, stive og ingen av dem svinger oppover. Kanskje han plutselig husker et eller annet salgskurs han har vært på om kroppsspråk Han snur seg og går. Ikke et ord sier spirrevippen. Bilen ruses litt i døråpningen før han mislykket prøver å få de store hjulene til å spinne bortover parkeringsplassen.

Tilbake i køen får mannen tilbake stikkontakten og plassen i køen. Damen i kassa år sving på sakene. Det sier piip når varene blir lest inn, knastelyder når koder slåes inn, små takk, varmt i dag, ha en fin dag, og ja du også…

#vidarhandersen