Bookface Påskekrim 2011

EggBlodDette er vår felles påskekrim 2011. Laget etter forslag fra Britt Sundal. Påskekrimmen er i sin helhet skrevet av medlemmer i facebookgruppen bookf@ce. De som har bidratt har uten å kunne endre det den foregående har skrevet, fortsatt og tilpasset den videre handlingen forløpende. En ganske unik og utfordrende måte å skrive på. I gruppen book@face er det for tiden 163 medlemmer. 5 av dem skrev denne påskekrimmen.

Forfattere: Britt Sundal, Heidi Hareide, Trude Andresen Skovdalh, Unni Steinsholt og Vidar H. Andersen.

Sluttredigering: Vidar H. Andersen.

RØD SNØ

Det smalt i veggen. Det var som om noe ble kastet mot treverket. Josefine var ute av sengen på et øyeblikk. Hun ble stående og lytte. Hun var ikke direkte redd, mer nysgjerrig. Det smalt igjen, og hun kjente at hun ble usikker. Josefine tok raskt på seg klærne. En slitt grønn bukse og en ullgenser. Hun stakk føttene i de gamle hyttetøflene. De tøflene som alltid hadde vært der. Det smalt i veggen igjen. Nå var det hardere. Hun gikk mot døren og åpnet den raskt. Hun fikk sjokk! Livredd smalt hun døren igjen og løp til sengen. Hun snublet og mistet den ene tøffelen, reiste seg og kastet seg i sengen. Hun skalv. – Jeg tør ikke gå ut å sjekke hva dette er, tenkte hun mens hun holdt rundt seg selv for å gjenvinne fatningen. Det dunket igjen, men nå hadde lydene forflyttet seg til nærmere inngangsdøren. Hun så ingenting men turte ikke å slå på lyset. Intenst spisset hun ørene, men lydene var borte. Den plutselige stillheten ble meget ubehagelig. Hjertet hamret og hun var glad hun ikke hadde slått på lyset inne så den eller de som var der ute hadde kunnet se henne i døren.

Josefine hørte at Ole våknet inne på barnerommet på hytta. – Mamma! Hva er det som bråker sånn? – Gå og legg deg igjen gutten min. – Jeg må på do mamma. Jeg går ut på doen. – Nei! Ole! Ikke gå ut! Josefine hørte at Ole åpnet utgangsdøren. Hun var ute i gangen akkurat tidsnok til å se den lukke seg bak ham. Hun rev den opp igjen. – Ole! Kom tilbake med en gang! Ole? Hun tittet seg forsiktig omkring Hun kunne ikke se noen, men da hun tittet ned på bakken, oppdaget hun dem. Fotsporene. Hun beveget seg forsiktig ut på den lille trappen. Så var hun altså ikke alene her ute allikevel. – Hvor la jeg telefonen?, tenkte hun. Hun bannet lavt. – Dette er akkurat som idiotene som dør i skrekkfilmer, mumlet hun for seg selv. Det suste i hodet og hun kjente hvordan panikken tok bort fornuften hennes. – Ole skrek hun og brydde seg ikke lenger om hva som måtte komme. Ole var i fare og hjertet hennes stivnet i redsel. Hun hørte det smalt i en dør og hun forstod at lyden kom fra en av hyttene i nærheten, de nærmest skogen. Sporene hun hadde sett i snøen, hvor var det disse onde merkene drev henne? Hun forstod ikke, ett sett med spor – hvor var Oles da? Han var tretten år, men disse sporene var mektige og dype i snøen.

Ferdig – hørte hun Oles stemme rope, og midt i skrekken kjente hun en stor lettelse. – Han lever! Hun løp mot utedoen uten å ense farene rundt seg. – Vi må skynde oss tilbake til huset, hvisket hun heseblesende, og kikket seg nervøst rundt. Hun måtte ikke få panikk! Det er noe her ute, tenkte hun. Hun dro med seg Ole, nærmest i blinde, i retning huset. Det hadde begynt å snø tett nå.Hun kunne høre Oles pust, den var like anstrengt som hennes. De nærmet seg den lille trappa. Fotsporene var fortsatt der. Josefine sov urolig denne natten. Stadig rev kveldens hendelser henne ut av søvnen. Tilslutt visste hun at neste morgen måtte hun følge sporene og se hvor de kom fra. Morgenen kom og ute lavet snøen ned. Hun kjente hvordan irritasjonen tok tak i henne og hastet ut døren. Håpløst innså hun att det var nytteløst å finne noe nå. På vei inn igjen så hun nor rødt i øyekroken og snudde seg mot veggen på hytten. Frykten slo henne i magen, for der i de frosne sprossene var det et tydelig rødt merke av en hånd som hadde holdt seg fast.

De hadde blitt observert utenifra. Hun og Ole. Josefine tenkte seg om. Når hun hentet Ole ved utedoen. Ved siden av fotsporene hadde hun sett noe annet. Noen små flyktige flekker. Var de røde? Hun hadde slått av alle lysene som nå var kommet på. Hun hadde beveget seg stille rundt i hytta og sjekket alle vinduer og dører. Hun stengte også spjeldet på pipa. Hun lukket ikke gardinene. Hvis det var noen der ute som ville dem noe, så skulle hun se hvem de var. Hun satte seg ned ved kjøkkenbordet. Der var det utsikt mot de andre hyttene. Hun kunne skimte sporen så vidt i måneskinnet. Var det blod hun hadde sett, flekkene hun hadde sett ved siden av fotsporene? Til slutt gikk hun til sengs. Og nå oppdaget hun disse sporene av en hånd. – Herregud, jeg har virkelig sett for mange skrekkfilmer, tenkte Josefine. Hun kjente latteren boble i magen. En svakhet, tenkte hun, hun lo når hun ble redd. – Blod, tenkte hun. Latterboblene stilnet og ble erstattet av kvalme.

Hun ville ikke resignere og dra heller. Kanskje var det bare noen som hadde skadet seg og som trengte hjelp og så rundt om på hyttene om der var folk. Men burde ikke denne da gi andre lyder fra seg enn noen dunk? Rasjonell som Josefine kunne være etter å ha fått orden i tankene, bestemte hun seg for å bli på hytta. Det var ikke ofte hun og Loe kunne finne på noe og reise bort og hun var glad da hennes merkelige onkel hadde sagt hun kunne får låne den hele påsken, gratis. Merkelig det og, for han var jo mer der enn i huset sitt inne i byen. Ville nok bare ha gratis oppsyn med hytten når han ikke var de. Gjerrig og en einstøing hadde han alltid vært. Jeg kan jo ringe ham slo det henne plutselig, eller? Tvilen kom tilbake. Resignere? Her stod hun og brukte fremmedord som om hun var på jobben. Josefine var lærer på høyskolen og var eneforsørger for Ole. Hun hadde blitt mo ri ung alder og vært alene om ham hele livet.

Josefine snudde litt på seg, og plutselig så hun merket etter hånden igjen. Det var blod. Nå når dagslyset hadde kommet så hun det helt tydelig. Men det var noe rart. Det manglet noe i håndavtrykket. Det var bare avtrykk av tre fingrer. Hun ble stående og se på avtrykket helt til hun rev seg selv ut av tankene, og gikk inn i hytta igjen. Josefine tok opp telefonen og slo nummeret til onkelen. Hun hørte det ringte i andre enden. Hun ventet helt til det ikke ringte lenger. Mor, mor! Stemmen til Ole hørtes desperat ut. Josefine løp mot soverommet hans. Hjertet hamret i brystet hennes, hun ventet seg det verste. Ole satt med en bok i senga si. Øynene hans så forundret på henne. – Jeg hørte noe rart fra veggen, hvisket han. En slags vibrering, det er et eller annet som liksom durer i veggen.

Josefine går sakte mot veggen og legger øret inntil. Jeg hører ingen ting hvisker hun tilbake. Plutselig kom hun på noe og ringte nummeret til onkelen på nytt. Der! Der er det igjen, sa Ole. Nå kunne hun også tydelig høre den lave duringen fra ytterveggen. Det var altså ingen tvil. Den jevne duringen var lyden fra en telefon. Hennes rare og eksentriske onkels telefon. Raskt beveget hun seg bort til døra og ut på den lille trappa. Iført hyttetøflene tråkket hun i snø til knærne. Der lå den. Telefonen. Josefine grøsset lett. Hun beveget seg sakte bort til hjørnet på hytta. Det var da hun oppdaget den. Skikkelsen i snøen. Hun følte hvordan blodet stivnet i årene hennes og ble helt matt. Onkel tenkte hun, du skulle jo ikke være her nå. Ett øyeblikk etterpå samlet hun seg sammen og snublet seg frem til skikkelsen som var nesten helt skjult under snøen. Raskt oppfattet Josefine at denne personen kunne ikke ha ligget her så lenge ut i fra all snøen som hadde kommet siste døgnet. Det var noe annet som ikke rimet heller. Onkel var en stor mann. Denne skikkelsen så så liten og puslete ut der den lå.

Det var som om kroppen som lå der var krympet. Den var liksom så tom. Josefine gikk nærmere og det gikk opp for henne at snøen rundt liket ikke var rørt. Ikke et eneste spor. Det var som om liket var kastet på plass. Hun kikket opp mot taket for å se om det var spor der. Kanskje onkelen hadde ramlet ned derifra. Snøen hang utenfor taket. Ingen hadde vært der oppe.

Tenk om det var onkel som hadde kommet tilbake, falt og dunket i veggen etter hjelp? Forsiktig børstet Josefine litt snø av skikkelsen som lå der og hun så noe som måtte være en hånd. Blodig, men likevel så hun at dette ikke kunne være en gammel manns hånd. Denne hånden virket som en barnehånd og i panikk børstet Josefine snøen vekk. Herregud! Skrek hun og maktet ikke å reise seg. Det var ett barn og ikke noe hvilket som helst barn heller, det var Oles kamerat Steinar som lå der.

BlodPåHvitJosefine orket ikke dette. Hun hadde bare lyst til å lukke øynene og hvisket til seg selv, – dette er en drøm, det er en drøm. Med tårer i øynene løftet hun blikket oppover og stivnet. Hun så merkene på veggen. Med ett forstod hun hvor dunkene hun hadde hørt var kommet ifra, og hvorfor der ikke var noen spor og følge i snøen. Steinar hadde falt ned fra veggen etter å ha blitt korsfestet der. Restene av en blå jakke hang igjen på en av spikrene. Josefine spydde. Hun ble plutselig oppmerksom på at Ole ropte i det fjerne. – Mamma! hørte hun, – Mamma! Raskt skuffet hun snø over liket av Steinar og vasket spyet ut av munnen, også med snø. Hva i alle dager skulle hun gjøre?
Hun skyndte seg inn slik at ikke Ole skulle finne på og komme. Tankene raste inni henne. Hun måtte finne ut hvordan Steinar hadde havnet her, og prøve å huske om Ole hadde sagt noe om at de skulle hit. I det fjerne husket hun at familien til Steinar hadde sin egen hytte.  – Var det i nærheten her? Og hva med onkel? – Hun visste at han hadde møtt Steinar hos dem sist sommer, da han var innom dem mens han var på ett av sine sjeldne bybesøk. Mobilen hans kunne ikke ha ligget der så lenge, det visste hun. På en eller annen måte var han innblandet i dette.
Bak veggen på hytten nærmest Josefines kikket han på henne. Han fulgte med da hun måket snø over gutten han hadde drept. Han bannet lavt over seg selv og det innfallet han hadde hatt med å spikre gutten opp på veggen. Han måtte lære å passe seg bedre og ikke bli så engasjert når han holdt på med noe. Men ingen kunne jo finne ut at det var ham som hadde gjort det, det var han helt sikker på. Den gamle grinebiteren hadde ikke sagt ett eneste ord om at niesen hans og guttungen skulle låne hytten, og at han selv skulle være borte på denne tiden, idioten! Hadde det gått som han hadde villet, så hadde Ragnar havnet bak lås og slå for resten av livet. Mobilen hans hadde ligget så lagelig til for å kunne stjeles, og den unge gutten, Steinar, hadde vært ett lett bytte. Det hadde jo blitt litt annerledes enn han hadde tenkt da, med planen hans, det måtte han jo innrømme for seg selv. Det var Ragnar han skulle drepe, men ved å drepe gutten, kunne han få skylden over på Ragnar og han ville blitt fjernet så han kunne fått kjøpt jorden hans slik han ønsket. Det var Ragnar sin skyld alt sammen. Han hadde arvet halve Steinåsen, og idiot som han var hadde han sagt at den siste på jord han skulle selge til var ham. Han hadde faktisk brukt ordene «over mitt lik». Han hadde vært raus med tilbudet og, men den gamle faenskapen ville bevare naturen. Her var det hyttetomter til millioner, og han ville heller sitte og fjase ved en elv! Og nå hadde han for svarte reist til byen så det så ut som om resten av planen hans gikk i vasken også. Han bannet lavt i sinne, med øynene naglet på Josefine. Rolig nå sa han til seg selv. Du må tenke.

Med en grimase trykket han den gamle T-skjorta rundt den venstre hånden som manglet ring og lillefinger. Den korte og intense kampen som hadde oppstått mellom han og guttungen hadde kostet han to fingrer. Blodsporene var det vanskelig å skjule nå, og den lille øksa var også blitt borte under kampen. Han kunne ikke bekymre seg så mye om det nå, det verste var at han hadde mistet mobilen, som han nå visste at moren til gutten hadde funnet. Bare hun ikke kontaktet politiet, etter at hun hadde funnet den døde gutten. Men dama virket handlingslammet, hun hadde til og med måkt snø over gutten. Han blåste foraktelig, hva ville politiet si til en slik forurensing av spor på åstedet. Han ville vente til de hadde gått til ro i hytta, gutten og mora hans ville bli et lett bytte. Han måtte skaffe seg noe mot den intense smerten, som lå som et tåkeslør rundt tinningene. Det var et stykke å gå til bilen, men han måtte få tak i førstehjelpsskrinet, før han kunne gjøre noe mer.

Mens han kavet seg tilbake til bilen, tenkte han at han faktisk var blitt servert en gavepakke. Det var kun damens fotspor rundt liket, og det var jo hun som hadde skjult kroppen også. Han flekket de hvite tennene i et slags smil da han så at alt plutselig gikk hans vei. Kanskje skulle han selv varsle politiet anonymt om at han hadde hørt leven i fra hytta? Gutten som var drept var jo tross alt kammeraten til sønnen hennes. Han skalv på hendene av opphisselse da han fant frem førstehjelpspakken.

Josefine følte seg som en Zombie der hun vandret rundt i hytta. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre og hvem hun kunne kontakte. Hun klarte ikke å snakke med Ole ennå heller. Brått ringte mobilen hennes og hun hoppet høyt. Det var ett fremmed nummer og skjelvende grep hun telefonen og svarte litt spørrende – Hallo? – Hei er det mor til Ole, Josefine jeg snakker med? -Ja, kremtet hun frem. – Dette er Henrik Kjøde som ringer, – far til Steinar. Hun isnet enda mer inni seg – Ja, hvisket hun. – Jeg kunne ikke fått snakket litt med Ole?   Du skjønner Steinar har blitt borte for oss, og kanskje han har snakket med ham i det siste og vet hvor vi skal lete? Josefines hjerte hamret og jo selvfølgelig kunne han få det, og nei hun trodde jo ikke Ole hadde snakket med Steinar på lenge. Hun hørte seg selv snakke uten å egentlig å gjøre annet enn å bable ordene frem. Hva i alle dager stod hun her og sa? Hun tok seg sammen og sa – ett øyeblikk, så snudde hun seg og ropte på Ole.
Legevakten, tenkte han. Han hadde ikke noe valg. Hvordan skulle han forklare skadene? Han lo høyt. Et lite uhell med øksen. Ja, det ville jo ikke akkurat være å lyve, tenkte han. Han beveget seg i retning av bilen. Han gikk med lange, raske skritt. Han var i god form, snøen hindret ham heller ikke. Det skulle mer til enn snø for å stoppe ham. Han hadde aldri vært redd for mørket heller. Han lo høyt igjen. Han var uovervinnelig, tenkte han. I øyekroken skimtet han plutselig en bevegelse. Et menneske, tenkte han. Mer rakk han ikke å tenke før han falt. Rundt ham ble snøen rød. Hva i svarte helsike? Skulderen slang til side sammen med kroppen, og da han prøvde å grave seg i ly virket den ikke. Han så skikkelsen som nærmet seg og bannet høyt, – NEI! Ikke du, ropte han og kjente han tisset på seg av redsel. – Du er en ond mann du, hørte han den kjente stemmen si. – Altfor ond til at jeg dreper deg her. – Du skal stilles til ansvar for all dritten din, om det så er det siste jeg gjør, brølte ansiktet ned til ham. Han kjente han ble heist opp etter jakkekraven, han ble slept av gårde, så besvimte han.

Ole kom ned og Josefine forklarte altfor fort at faren til Steinar ville snakke med ham. Ole tok telefonen og Josefine følte hun på en måte var bortenfor seg selv. og lyttet til samtalen, så surrealistisk var alt blitt for henne. – Ja, sa Ole, han hadde snakket med Steinar noen dager før de reiste hit han. Og ja, han visste også at deres hytte var like i nærheten av den de var i, så de hadde jo snakket om å treffes. Likevel hadde de ikke avtalt noe konkret, men umulig ville det ikke være om Steinar hadde bestemt seg for a ta en tur når de var kommet på hytten. Josefine kjempet seg tilbake til virkeligheten, det kjentes som om gulvet ikke hadde feste. Hun tok røret fra Ole og fortalte Henrik at, – nei, hun hadde ikke hverken hørt eller sett Steinar, og ville han ikke ha ringt dem før han kom da? – Jo, nølte faren i andre enden, – en skulle jo tro det. Josefine sa de bare måtte ringe senere om det var noe mer, og skyndte seg å avslutte samtalen.

Motorcycle DetailsHva skal jeg gjøre? tenkte Josefine. Hun kunne ikke lenger unngå å handle, selv om hun egentlig bare ville legge seg i fosterstilling og tenke at alt var trygt og godt og fint. – Når Ole sovner må jeg få Steinar langt herifra, tenkte hun og legge ham ett sted der noen ville finne ham. Brått gikk det gjennom hodet hennes, hun kunne ikke la Ole være her alene, og ikke turte hun og gå ut heller. Det var en morder der ute, og det gikk opp for henne at han kanskje ville komme tilbake. Hun begynte å le slik hun brukte når hun ikke hadde kontroll og Ole som ikke forstod noe av morens oppførsel så hun bleknet.

Han våknet opp i et vedskjul, stivfrossen og bakbundet. Skulderen verket og han så størknet blod nedover jakken. Den skadde venstrehånden, var nå helt følelsesløs. Han prøvde å rope, men det tykke nylon tauet som bandt hodet hans til en stolpe, skar seg bare mer innover i munnvikene. Han gav opp forsøket, og lot blikket vandre rundt i dette som nå var hans nye oppholdsrom. Det var da han oppdaget kroppen som lå ved siden av ham. Han kjente med en gang igjen gutten, som var lagt på lit de parade. Kroppen var plassert høyt over det skjeve tregulvet på et par kasser overtrukket med sekker av strie. Han ble redd av denne absurde situasjonen. Det stinget til i brystet, pusten gikk tungt, han hadde kjent dette jerngrepet rundt hjertet i det siste, men denne gangen ville det ikke slippe taket og det svartnet for øynene hans.
Josefine ble liggende våken lenge før hun duppet av og sovnet. Hun bråvåknet av en drøm. Det var onkelen som banket på døren i drømmen, han sa at hun bare skulle ta det med ro, alt kom til å ordne seg, sa han. Ør ble hun liggende og lytte til stillheten i hytta, hun tenkte frem og tilbake på om hun skulle våge seg ut og flytte Steinar. Hun bestemte seg og kikket raskt inn til Ole, han sov som en baby. Stille lukket hun døren bak seg og gikk ut i snøen og kulda. Med hamrende hjerte rundet hun hjørnet der hun hadde dekket til liket av Steinar. Hun stivnet til, liket var borte! Hva i all verden? Snøen var pent måket vekk, og det var laget en solplass der, to stoler med reinsdyrskinn sto plassert inntil veggen. Hadde hun drømt? Nei, det som skjedde i går var virkelighet. Hun løp rundt hytta, kanskje Steinar lå på den andre siden, at hun hadde tatt feil. Tilbake på hyttetrappen ble hun stående rådløs. Liket av gutten var borte, ingen tvil om det! Hun grøsset før hun gikk inn og låste inngangsdøra og skjøv bordet foran. Igjen dukket tankene opp om hun burde tilkalle lensmannen, eller om hun skulle la ting gå sin gang se hva som ville skje videre. Hun la seg ned på sofaen, og kjente angsten nok engang krype oppetter bena som en lammelse. Hvem i alle dager var der ute? Hvem kunne myrde en gutt og spikre ham opp på veggen? Var det samme person som hadde ryddet opp og måket solplass? Var de flere? En god og en ond som i eventyrene? Og om noen var god der ute, hvorfor gav denne seg ikke til kjenne og hjalp henne? Spørsmålene bombarderte henne og hun ble mer og mer urolig. Vi er fanget tenkte hun, jeg og Ole er fanget her.

Ragnar lente seg tenkende tilbake i bilsetet. Kanskje det var dumt og stikke opp til Josefine og Ole på hytten? Han stod parkert på parkeringsplassen nedenfor hyttefeltet og vurderte frem og tilbake situasjonen.
På et eller annet tidspunkt må man slutte å være redd, tenkte Josefine. Hun kjente at et veldig raseri var i ferd med å bygge seg opp innvendig. Hun hadde lyst til å skrike høyt. Uansett hvem morderen var skulle hun gi vedkommende kamp. Sakte, men sikkert, kunne hun ane konturene av en plan. Josefine for sammen, det banket på inngangsdøren. – Hvem er det?», hvisket hun ned i puten. Det banket igjen og hun fant igjen stemmen sin og nesten ropte spørsmålet denne gangen. – Det er Ragnar, svarte det bak den beskyttende døren. Ragnar tenkte hun. – Onkel her? Var han den onde eller den gode? Eller hvem var han egentlig onkelen hennes? – Hun hadde ennå en rest av raseri i seg og hun klarte ikke uvissheten lenger. Hun nesten rev opp døren.

I vedskjulet begynte dagslyset å bryte gjennom og avslørte sakte men sikkert død. Liket av Steinar lå fortsatt som han hadde gjort, og ved siden av ham lå mannen som hadde myrdet ham. Død og med en hammer og en kniv ved sin side så han nesten bedragerisk fredelig ut. Hjertet hadde sviktet og gjort arrangementet for arrangøren lett.

Ragnar visste ikke helt hva han kunne forvente seg når han kom inn til Josefine, men møtte raseriet og frustrasjonen hennes med stor ro. Alt Josefine hadde båret på bare rant ut over leppene hennes og alt av ideer og planer hadde forsvunnet med disse ordene. Josefine fortalte hele historien og utelot ingenting av opplevelsene sine. Ragnar smilte i sitt indre men utad beholdt han det rolige og litt forbausede uttrykket. – Sett deg, sa han mykt til Josefine. – Så skal jeg koke en sterk kaffe til oss. Josefine satte seg som en tom sekk på stolen han holdt frem. – Du skal ikke tenke mer på dette nå, sa han. – Jeg kjenner lensmannen og tar kontakt med ham, så bare slapp av nå, sa han.

Josefine hørte onkelen fortelle om alt hun ikke hadde klart å gripe tak i og slappet mer og mer av, han ville ikke gjøre henne noe, det følte hun seg trygg på. Han måtte være den gode, og mobilen hans kunne han jo ha mistet før, selv om det ikke rimet helt. Josefine visste ikke at onkel Ragnar lot som om han ringte lensmannen. – Hun trenger ikke å vite noe, tenkte han. Bare han nå fikk henne fra å gjøre noe som helst. Høyt sa han til henne at nå skulle han ta en tur og ordne noe ordentlig godt til dem alle tre. Han skulle være der til dagen etter og passe på slik at de følte seg trygge. Så dro han av gårde, og Josefine følte seg med ett lettere. Han hadde til og med forklart at telefonen sin, den hadde han måttet mistet, og det virket så logisk når han sa det.

Vel ute av hørevidde tok Ragnar telefonen og ringte lensmann Haraldsen. – Ja, dette er Ragnar oppe i Steinåsen som ringer – Er det lensmannen i egen person ja? Lensmann Haraldsen svarte at jo visst var det det, og jada han visste godt hvem Ragnar var. -Vel begynte Ragnar. – Jeg har vært i byen noen dager og lånte vekk hytten min til niesen og sønnen hennes noen dager. – Hun ringte meg i dag og var litt urolig skjønner du, løy han. – Hun hadde fått en telefon fra faren til en gutt som hadde blitt borte, og nå mente hun at hun hadde hørt noe skrål fra en av nabohyttene, sa han videre. Om lensmannen kunne ta en liten sjekk for ordens skyld? Ikke trodde han det var noe. – Men du vet jo disse mødrene når fantasien tar løst og mus blir til troll? Ragnar smilte for seg selv, jammen var han god i å ordlegge seg. Det skulle han ha. Men om lensmann kunne være så snill og ikke bry Josefine med dette, hun var en skjør sjel sa han. Det var bare å ta kontakt med ham om det var noe, for var det noen som kjente stedet her ut og inn, ja så var det Ragnar måtte lensmannen vite.

Lensmann Haraldsen hadde i ren opphisselse reist seg fra stolen etter å ha lovt Ragnar å ringe ham om det skulle være noe mer i dette. Steinar Kjøde var savnet, og etter å ha famlet i blinde kunne dette være ett hett spor. Han tok jakken av knaggen, hentet betjent Iversen og ba ham få føttene med seg i en viss fart, de skulle opp i Steinåsfeltet.
Oppe i hytta kjente Josefine at hun begynte å legge hendelsene til side. Hun var flink til det Josefine. Selv om der var mange hull i opplevelsene så skyvde hun dem tilside. Kanskje det var morderen til Steinar som hadde måket alle sporene og ryddet solplass? Og om det var det, så var det jo ingen grunn til at han skulle komme tilbake. Steinar ville hun ikke tenke på, hun foldet ham godt inn i glemselen, og fortrengte det hele. Onkel Ragnar ville ordne opp, og hva hadde hun kunnet gjøre? Hun tente noen lys og kokte noen egg til seg og Ole som ennå lå og sov på rommet sitt, uvitende om de siste hendelsene.

Ragnar kjøpte en ny telefon før han handlet inn biff og noe annet snacks. Han ringte lensmannskontoret og la igjen klar beskjed til sekretæren der, om at var det noe de ville, så måtte de ringe dette nummeret. Han lo for seg selv. Visst var han en herremann, og verdensvant som han selv syns han var, så slo han til med en flaske rødvin til seg og Josefine. Han var en gentleman av klasse syns han selv og fortrengte at vinen var av billigste sort. Vel fremme på parkeringsplassen, tok han seg selv i å nynne på veien opp til hytta. Josefine hadde tent lys og nå satt hun og Ole og spiste. – Hei onkel, sa Ole. – Mamma sa du ville komme en tur og være over til i morgen. Ragnar svarte at jo visst ville han det, det var jammen ikke hver dag han hadde sånt fint folk på hytta si. Faktisk var det nå sånn at han ville se til at de hadde det bra. Ragnar sa ingenting om at han egentlig ikke likte barn, de var nesevise og frekke i hans øyne alle sammen. Josefine hadde fått litt mer farge i kinnene så han.

BlodHand.jpegDet er ett eller annet som ikke stemmer, tenkte Josefine. Hun stirret ut i luften foran seg og hørte bare etter med et halvt øre på samtalen mellom Ole og onkelen. Hun klarte ikke å få helt tak i hva, men det var noe hun hadde oversett. Noe viktig. – Herregud, tenkte hun. – En anelse paranoid kanskje? Plutselig oppdaget hun at Ole og onkelen så på henne. Hun hadde visst ledd høyt. – Ikke et godt tegn akkurat, tenkte hun.

Josefine lukket munnen og kikket bort på onkelen i smug. Han satt litt sånn brautende, med den store kulemaven. Da han kom inn i hytta hadde han svingt flaska foran øynene hennes og sagt at denne skal vi to dele i kveld. Til nå var det kun han som drakk og stadig skjenket sitt tomme glass. Josefine nippet pliktskyldigst, vinen var tørr og snurpet seg i munnen. Etter hvert som onkelen kom nedover i flaska, ble han mer og mer løsmunnet, og Josefine lurte på hvordan han i all verden visste så mye om gutten og drapsmannen. Visst hadde han truffet Steinar ved en anledning, men det var noe ved det han sa som fikk Josefine til å fatte misstanke om at han var mer involvert enn han ville ut med. Lensmannen hadde vært på døra for å snakke med Ole, om han visste noe som kunne være av interesse? I løpet av samtalen mellom de to, forsto Josefine at det måtte være onkelen som hadde flyttet liket av Steinar og måkt solplassen. Om det var for å hjelpe henne, eller skjule egne spor, var hun neimen ikke sikker på. Men at morderen lå død inne i vedskjulet, fikk hun ikke til å stemme. Hvis de to hadde slåss slik at han fikk disse dødbringende sårene, så var det i hvert fall ikke han som hadde flyttet med seg liket. Josefine åpnet forsiktig kjøkkenbenkdøren som inneholdt vaskemidler og annet rart. Hun kikket skrått bort på esken med rottegift. Tenkte at det kanskje var det rette krydderet for en som oppførte seg som en rotte. Hun ble stående slik i dype tanker.

Ragnar glippet med øynene. Jammen var den sterk denne vinen han hadde kjøpt. Han måtte passe på hva han sa.

Josefine skulle ha snakket med lensmannen, tenkte hun. – Men hvordan skulle hun få til det? Å gi onkelen rottegift ville jo føre til at mistankene kanskje ble ført over til henne? Å forlate Ole her alene med Onkel Ragnar var helt uaktuelt. To lik hadde de funnet og de hadde også sagt at det så ut som om mannen som hadde drept gutten hadde fått ett hjerteinfarkt som han døde av. Om det var slik, anså de saken som oppklart. Dette stemte ikke tenkte Josefine, onkelen var innblandet i dette på en eller annen måte, nå var hun sikker. Brått kom hun på sovetablettene hun hadde hatt liggende i vesken sin lenge.

De satt og så på glørne i peisen, og det var varmt og klamt i hytta. Josefine sa hun måtte skifte til t-skjorte og gikk ut av rommet. Ute av syne hentet hun tre sovetabletter som hun knuste forsiktig under tannglasset sitt. Hun sopte pulveret opp og gjemte det i hånden. Hun lurte på om ikke onkel Ragnar ville ha en kopp god gammeldags karsk? Hun hadde sett en flaske hjemmebrent stå inni benken på kjøkkenet. Hun hadde ikke smakt det på mange år og ville gjerne ha en skvett selv, om onkel syns det var greit? – Ja, kom med en karsk du jenta mi, svarte Onkel Ragnar, som allerede var godt i farten. Hun blandet sukker og sovepulveret sammen og slo varm kaffe over. Så slo hun nedi en god skvett hjemmebrent i Onkelens krus. Selv tok hun bare kaffe i sitt krus. Hun måtte være våken og klar.

Det var natt og det var stille. Før onkel Ragnar hadde sovnet hadde han røpet alt sammen for Josefine. Heldigvis hadde Ole lagt seg. Han hadde fortalt om krangelen han og naboen hadde hatt, der de truet hverandre på livet til slutt. Han hadde fortalt hvordan han hadde tenkt ut alt sammen, og hvordan naboens hang til unge gutter hadde endret handlingen. Men, nå var både offer og morder borte. Ragnar, ja han hadde bare hjulpet lensmannen med å løse gåten etter hvert, så jo hjelpsom og omgjengelig hadde han jo alltid vært, la han til. Fornøyd hadde onkel Ragnar snorket, men nå var alt stille, unaturlig stille.

Det var lett og holde puten over ansiktet hans, ja faktisk så var det gjort på få minutter. Josefine hadde funnet et testamente tidligere på kvelden. Før Onkel Ragnar var tilbake fra handleturen. Hun stod som arving da der ikke var annen slekt som kunne arve onkelen. Hun vet ikke helt når tanken tok overhånd, men nå satt hun og studerte naturen som månen lyste opp utenfor vinduet og visste at nå var dette hennes og Oles jord. Hun strøk fingrene over duken og gikk for å pakke ferdig. Hun vekket Ole og sa at han måtte stå opp. – Onkel sover, sa hun til den trette gutten som så onkelen ligge bakover i stolen. – Jeg fikk en telefon fra jobben der de lurte på om jeg kunne ta over noen oppgaver i morgen, men det går jo bra Ole, ikke sant? sa hun og åpnet døren.

Lensmann Haraldsen banket på døren flere ganger, men ingen kom ut. Da han kikket inn vinduet så han Ragnar ligge bakover i stolen på stuen. Han banket på ruten men fikk ingen reaksjon på det heller. Merkelig tenkte han og til slutt brøt han opp døren og gikk inn. Ragnar var død, det var ikke vanskelig å se. Han kikket seg rundt og oppdaget ett lite skriv på bordet i kjøkkenet. Der stod: – Kjære onkel Ragnar. Ole og jeg er så takknemmelige for at vi fikk låne hytta di i noen dager. Siden du sov så godt, dro vi bare, jeg ringer deg når vi er hjemme igjen. Ta godt vare på deg selv og ikke sysle mer med tankene om å ta ditt eget liv. Hilsen Josefine.

Tre døde mennesker, tenkte Josefine. Man kan vel trygt si at hytteturen ikke hadde stått til forventningene. Hun bannet høyt. Ole rørte litt på seg i passasjersetet. Han sov urolig. Josefine kjente hun var sliten. Hun måtte finne et sted å stoppe før hun sovnet ved rattet. Snøen falt tett ute. Hytteturer er oppskrytt, tenkte Josefine.

Lensmann Haraldsen hadde akkurat kommet tilbake til kontoret etter å ha funnet Ragnar oppe i Steinåsen. Ragnar klarte ikke å leve med tanken på at han var medskyldig i en annen manns død. Hadde han bare vært litt tidligere ute, så hadde han kanskje kunnet overtale den gamle, fortalt at han ikke måtte klandre seg selv for at mannen fikk hjerteinfarkt etter at han ble bakbundet og kneblet. Han hadde tross alt drept en ung gutt. Han fikk ikke tid til å fundere mer på det, da telefonen ringte og han ble utkalt til en utforkjøring i de bratte Bakkekleivene en times kjøring fra Steinåsen. Haraldsen så med en gang at det var niesen til Ragnar med sin sønn, som hadde forulykket. Det var en stygg utforkjøring og brannmannskapene trodde neppe noen ville komme overlevende ut av vraket. Haraldsen kløyv over snøskavlene som bilen hadde laget, før den i stor fart hadde truffet treet. Han synes han kunne se en bevegelse hos gutten som lå delvis under bagasje og sengetøy som hadde forflyttet seg under sammenstøtet. Han ropte febrilsk til brannmannskapet og fikk dem til å skjære løs døren på guttens side. Det var puls og de fikk gutten ut samtidig som ambulansen kom i stor fart rundt svingen. Det var ingen ytre tegn på at gutten var skadet, bare en stor kul i pannen. Han glippet med øynene. – Mor, sa han – Er vi fremme, alt? – Hei, du kjenner igjen meg? svarte lensmannen, før han raskt fortsatte: – Er det noen vi kan ringe, noen du kjenner som du kan være hos i natt? – Jaa, pappa. Svarte Ole nølende og kikket seg usikkert rundt. – Hvor er mor? Du skjønner hun liker ikke at jeg er sammen med pappa. Haraldsen hadde ikke hjerte til å fortelle gutten at moren var død. – Vi tar med mor til sykehuset nå, det er grunnen til at jeg spør om du har noen bekjente. Ole som nå lå på båren, heiste seg opp på albuene og kikket mot den vrakede bilen. – Du må ringe pappa! Jeg vil til pappa! Ole var bedende i stemmen. Haraldsen fikk mobilnummeret til faren, og rusket beroligende i håret til guttungen før han ble løftet inn i ambulansen. Han ble stående og gni seg betenkt over haken, da ambulanse og brannmannskap dro av gårde.
Guttens far, hadde blitt sjokkert over nyheten, men hadde presset frem at selvfølgelig ville han ta seg av gutten. Det var Josefine som i en rekke år etter skilsmissen hadde sabotert samværet mellom han og guttungen. Han lovte å komme opp til sykehuset med det samme. Før Haraldsen reiste tilbake til lensmannshuset, sukket han tungt over at dødsstatistikken i nettopp hans distrikt allerede talte fire døde personer. At påskefjellet hvert år krevde mange liv, var ingen nyhet, men at det i den trygge bygda skulle skje så mye på en gang, nei det hadde han ikke trodd da denne strålende påsken meldte sin ankomst.

Slutt.