DA JEG FIKK VITE PRISEN PÅ MIN KONE

Jeg har en grunnleggende tro på at alle er like mye verdt som mennesker … Joda. Noen er mer verdt en andre, sett fra et samfunnsmessig synspunkt. Men da er det rollen de innehar som er verdt noe og ikke mennesket.

Dette lille innlegget er ikke ment å være provoserende eller en oppfordring til diskusjon om religioner og innvandring, men om informasjonsregimene de utøver i Araberlandene og andre underutviklede land, som fører til en farlig og generell uforstand, som igjen fører til terror og krig.

”Soldatenes rå og brutale fremferd mot en ung muslimsk kvinne ryster Egypt”
VG-Nett hadde en sak i 2011, om et Egypt som rystes av soldaters behandling av kvinner. Mon tro om de i Egypt, egentlig ble så rystet?

Link til saken i VG: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php…

 

HER ER VÅR HISTORIE:
Jeg og min kjære kone, Jane, dro på en etterlengtet ferie til Egypt i 2011, altså for noen år siden nå. Vi fikk noen rare minner ingen av oss noen gang kommer til å glemme. Det første vi la merke til var at alle henvendte seg til meg. Når min kone snakket til dem, svarte de altså til meg. Jeg har ikke for vane og legge meg opp i hva min kone sier til andre. Og hun har som regel full kontroll på det hun driver med. At hun bestemmer seg for å ordne transport til hotellet faller meg altså helt naturlig å ikke legge meg opp i. Jeg setter meg inn i den bussen eller bilen hun sier jeg skal sitte i og jeg ender alltid opp dit vi skal. Men i Egypt var ikke dette så enkelt.

Min kone snakket til en bussjåfør og han svarte på hennes spørsmål til meg. Jeg som på det tidspunktet sto og inhalerte etterlengtet nikotin under en tilhørende palme og hadde altså ikke den fjerneste anelse om hva de hadde snakket om. Jeg så sikkert ut som et litt fyldig spørsmålstegn. Så jeg spurte høflig hva han ville. Min kone var nå i ferd med å ta kofferten av trillevognen som vi lånte på flyplassen. Bussjåføren henviste med blikket mot min kone og jeg lurte bare enda mer på hva han ville. Han sa noe om hvor bussen skulle og det gikk opp for meg at fordi min kone hadde begynt å lempe kofferten sin av trillevognen, så henvendte han seg til meg. Jeg bestemte meg for at han sikkert syntes min kone var frekk som snudde seg litt bort ført hun fikk svaret fra ham. Jeg tok selvfølgelig ansvar for min bedre halvdels oppførsel og fikk avklart at det var riktig buss vi hadde funnet. Jeg tok veldig feil. Det var slettes ikke derfor han henvendte seg til meg!

Vi ankom hotellet og fikk med noen egyptiske penger smurt til oss en bungalow vi ikke hadde bestilt nede ved vannkanten. Fra lobbyen og til bungalowen fulgte det med en uvanlig lang egypter, som skulle ha ansvaret for at vi til enhver tid hadde det vi trengte. Som den bereiste fyren jeg er, så har jeg lært meg at å gi drinks i forkant gir deg uante fordeler og hyggelige smil. Jeg tok opp to hundre egyptiske penger og ga dem til denne lange mannen. Ansiktet hans lyste opp som om han skulle ha fått en skatt, og jeg skaffet meg senere greie på at to hundre egyptiske penger, er mer enn han tjente på en måned. Servicen ble selvfølgelig upåklagelig under hele oppholdet. Men med tanke på hvor mye han hadde fått, så syntes jeg han var ganske så nedlatende mot min kone. Og helt ærlig, så liker jeg ekstremt dårlig at noen er nedlatende til min kone.

Ute i de Egyptiske gater var det selvfølgelig fullt av selgere som plaget meg. For å skulle prakke på meg alt mulig slags ræl, skrammel og falske papyrusgreier. Jeg har det rælet og skrammelet jeg trenger fra før og papyrus er for min del noe vi lærte om på barneskolen og som jeg med beste evne ikke kan forstå hva jeg ha slikt for. Kort fortalt, så er jeg veldig langt under normalt interessert i det de har å selge og dermed heller ikke noe glad i at de drar i meg for å få meg inn i butikkene sine. Når det så har gått langt nok med draing i ermet mitt, gir jeg dem blikket. Jeg sier ikke et ord mer, bare ser dem kaldt og rolig inn i øynene mens de slipper taket. Min kone synes det er både litt skummelt og artig når denne situasjonen oppstår. For den kommer alltid ved et eller annet tidspunkt på en tur når jeg har fått nok av de som har lært seg ord som «Fiksebolle», «Rich Norwegian man» og «Special price
for you my friend!». Men nok om mine kalde blikk til selgere med sikkert store og herlige familier de skal forsørge og som sikkert bare gjør sitt beste for å overleve.

Det var dette rare som vi opplevde hele tiden. Min kone blir ikke snakket til i Egypt, og det begynner å bli påtagende plagsomt å skulle måtte snakke på hennes vegne og følge med i alt hun henvender seg til Egyptere om. Jeg skjønner jo at de har et kvinnesyn som er helt steinalder i forhold til det vi har her hjemme. Men det må da være måte på, bestemmer jeg meg for! Skal de ha norske turister, må de vel kunne endre litt på sin egen kultur? Overfor oss altså. Det er jo et feriested rettet mot europeiske turister.

Hotellet har sitt eget inngjerdede område og en egen avdeling med bevæpnet turistpoliti, bombescaner ved inngangen og det meste av kameraovervåkning. Og i litt irritasjon begynner jeg en liten kampanje som går i at jeg ber dem spørre min kone, hvis de lurer på noe. Reaksjonen lar ikke vente på seg. Kelnere svetter, strandguttene snur seg, blikkene flakker og de er tydelig nervøse. Skulle nesten tro min kone er en drage som kan spise dem. Men det er ikke det som plager dem. Min kone er verdens søteste, snilleste og herlige person, som ser på dem med sitt sjarmerende smil. Problemet er kvinnesynet deres. Så lenge jeg er der, snakker de til meg. I deres verden er det jeg som er sjefen og jeg som skal bestemme. Å henvende seg til, eller svare en kvinne når mannen er til stede, er for dem helt utenkelig. De er opplært til dette fra barnsben av. Jeg fikk dette forklart av en av de lokale politimennene, som faktisk ville ha fem egyptiske penger for den opplysning. Korrupsjon i alle ledd der altså. Forresten skulle samme mann ha tyve egyptiske penger, fordi jeg tok et bilde av inngangen der han tilfeldigvis vistes på. De fikk han ikke. Jeg gjorde det helt klart for ham at han representerte ordensmakten og burde ikke drive med slikt. Han ble flau og spurte dermed alle andre og ikke meg om penger.

Men, tilbake til min deilige kone og utfordringen med å få dem i tale. Jeg forstår at det er vanskelig å endre på slikt. Jeg endrer heller meg heller ikke over natten. Men når jeg først hadde fått forklaringen på dette ble jeg nysgjerrig, og la enda mer merke til forskjellene blant kjønnene i Egypt. Jeg ser hvordan underlegne kvinner står bak mannen og ikke sier noe før de blir bedt om det og hvor underlegne de er i hverdagslivet. Selvfølgelig må de få ha sin kultur slik vi har vår. Og de må selv finne ut om de skal ha likestilling selv.

De minnene vi bærer med oss i ettertid fra Egypt er spennende pyramider, faraomasker i gull, en reise gjennom ørkenen og masse kultur som vi før bare har sett på fjernsyn. Det som er synd, er at det største minnet er et bilde på hvilken pris noen setter på kvinnene der. Etter å ha vært der noen uker og blitt kjent med de ansatte, skjedde det som virkelig sjokkerte oss skikkelig.

En kelner på stranden oppførte seg hyggelig og høflig i begynnelsen. Men etter hvert skjønner jeg at han egentlig ikke liker disse utsvevende europeerne som ferier i landet hans. To uker etter ankomst kommer han bort til oss på stranden helt uoppfordret. Dette var min kones fødselsdag og vi koste oss. Dagen før hadde vi til og med hentet de spesielle gifteringene våre. Ringer laget av et og samme afrikanske gullklump, med de vakreste ordene vi vet, opphøyd på utsiden av dem. Vi har dem på fingrene, gleder oss over bursdagen og hvor romantisk vi har det. Uten forvarsel og uten forklaring, setter denne kelneren seg på huk foran oss. Han tar en neve sand i hånden. Lar den sakte renne ut og sier mens han ser på oss. ”Så mye er en kvinne verdt i Egypt”.

Vi ble helt målløse. Skjedde dette akkurat nå? Fortalte han meg at min kone ikke er verdt noen ting? Jeg kokte innvendig! Å ta alvorlig affære var uaktuelt. Med femti meters mellomrom sitter det bevæpnede vakter fra turistpolitet med maskinpistoler i veskene sine, for å passe på oss. Egypt er egentlig et farlig land og har vært det lenge. Det er kidnappinger, terror, drap og voldtekter hver dag. Så man trenger ikke å være geni for å forstå at turistpolitiets reaksjon kan skape storstilt bråk og uforutsette hendelser. Ja, det kan like godt gå ut over oss, som kelneren, hvis jeg reagerer med sinne, roping og bråk. Jeg var forbannet, men kunne ikke gjøre noe som helst egentlig. Jeg visste det, Jane visste det og kelneren visste det. Jane hadde bursdag, vi hadde hentet de spesielle ringene våre, solen skinte, drikken var god og hun hadde tårer i øynene, fordi kelneren hadde bestemt seg for å gjøre denne uforståelig nedverdigende handlingen mot henne. Snakk om å bli fornedret! Plutselig ble den spøken om at kona di er verdt noen kameler noe skikkelig ekkelt.

Kelneren sto i den nærmeste strandbaren og så på oss, med et litt idiotisk fårete glis, og jeg bestemte meg for å gå bort til ham. Hva jeg skulle si, visste jeg ikke ennå. Men jeg ville i det minste se ham inn i øynene og gjøre ham klar over hva han hadde gjort. At han snakket godt engelsk hadde jeg fått med meg første dagen vi var der. Jeg ventet til han var alene i strandbaren. Noen tyskere fikk med seg et stort brett med øl, ropte til de som skulle drikke den på typisk ferievis, lo og spøkte. Jeg reiste meg for å gå. Jane, tok meg litt i armen og ristet litt på hodet. Men jeg gikk likevel, fordi tårene var der ennå.

Han så jeg kom og ranket seg litt i ryggen og sjekket at skjorten var brettet opp på de veltrimmede bicepsene sine.
«Du fornærmet meg og min kone» Sa jeg, mens jeg så rett på ham.
«Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg opplyste dere om hva som er rett. Jeg har lagt merke til at dere oppfører dere som likestilte, og det er dere ikke.»
Jeg tenkte på og si noe om at dette hadde han ikke noe med. Hvordan vi lever og respekterer hverandre, men jeg ante også at det var noe mer enn at han bare ville statuere et eksempel. Kanskje han ikke klarte å holde seg lenger, fordi han sto der hele dagen og ble provosert av alle oss fra Europa som ferierte på `hans` strand, som om vi var hjemme i vårt eget land. Så jeg bestemte meg for å få vite bakgrunnen til hva han gjorde.
«Jo, det er vi. Ingen er mer verdt enn noen andre i verden.» Svarte jeg ham.
Han ga meg et sånt blikk som om at jeg var en uvitende dust.
«Jo, de er det. En konge er mer verdt enn andre og en mann mer enn en kvinne.»
«Ja, jeg har lagt merke til at du mener det. De er bare mennesker. Verdien du henviser til er funksjoner i et samfunn. Du henviser til en konge som et eksempel. Har du ikke hørt hva som blir sagt når en konge dør? Kongen er død, lenge leve kongen. Vet du ikke hva det betyr?»
«Klart jeg gjør det. Det betyr at kronprinsen som nå er konge som blir hedret.»
«Ja, men ser du da ikke at det kunne vært hvem som helst. En adoptivsønn for eksempel. Eller her i Egypt, til og med en datter, hvis Faraoene utøvde makt ennå. Egypt er jo det landet i verden som først godtok kvinnelige ledere av et land.»
«Det var fortiden vår. Nå er Egypt underlagt Islam og ingenting annet.»

Jeg la merke til at dette så ut til å være viktig for ham og det slo meg at noen måtte ha gjort en feil ved å plassere en slik fyr på en strandbar med lettkledde kvinner som oppførte seg som om de var hjemme. Men greit. Ville han diskutere dette, så værsågod for meg!
«Det er ikke riktig. De koptisk kristne er en del av befolkningen i dette landet, med stor makt egentlig, til å representere mindre religion her. Det var jo også de som skjulte Jesus, en viktig profet i din tro og sønn av gud i de kristnes tro.»
«Dere kristne tror tydeligvis at denne Jesus betyr så mye …»
«Jeg er ikke kristen.» Svarte jeg.
«Er du muslim?» Han sperret opp øynene, som om han hadde fornærmet en trosfelle, men ordene og reaksjonen hans fortalte meg at Islam for ham var den rette veien.
«Nei, jeg bor i et kristent land.»
«Da fortjener du å dø.»

De ordene kom brått og overraskende på meg!
«Hvorfor fortjener jeg å dø?»
«Fordi du er kristen.» Svarte han likefrem, som om det var den endelige løsningen.
Men som sagt. Ville han ha en diskusjon … så greit.
«Koranen sier ikke at jeg fortjener å dø fordi jeg er kristen. Koranen sier motsatt, at kristne er trygge. Det står i kapittel 5. Jeg husker ikke helt hvilket vers her jeg står nå, men du har enten tolket koranen veldig feil eller blitt villedet av de som vil bruke koranen til noe annet enn dens mening. Det står noe slikt som: `De som tror … og kristne, de som tror på Gud og gjør det som er rett …, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg.` Noe sånt, står det.»
«Har du lest Koranen?» Nå sperret han virkelig opp øynene av overraskelse.
«Ja. For å kunne ta de valgene jeg har gjort, så var det riktig å lese om de store verdensreligionene synes jeg. Har du selv lest Koranen?»
«Hvilke valg snakker du om som du har gjort?» Han knep øynene litt sammen. Et litt sånn mistenkelig blikk.
«Vær så vennlig og svar på det jeg spurte deg om først. Har du lest Koranen?» Sa jeg, med en litt streng mine.
Han begynte å rødme, ble ukomfortabel og litt trass kom frem i ansiktet hans.
«Nei, jeg har ikke lest Koranen!»
Jeg så bare litt på ham, uten å si noe, en stund. Ventet på om han kom til å si noe mer. Men han var stille, rødmet og var tydelig flau av å fremstå som en slags sjarlatan.
«Hvilket valg tok du?» Sa han raskt, som om han kom på noe som kunne redde ham ut av situasjonen.

«Før jeg sier det, vil jeg forklare deg hva du er.» Jeg så strengt på ham. «Du er lettlurt og tror uten videre på de som forfekter en lære du selv ikke vet så mye om, som du ikke har satt deg inn i, lest om og tenkt over. Du lar deg lure av de som forteller historier til deg. Kanskje du har blitt fortalt vranglæren din av noen i slekten din, en prest, en med mye rikdom, eller kanskje bare en som vil fremheve seg selv overfor andre for å bli ansett som noe bedre enn han er. Du er en svak sau i en farlig flokk som ledes av ulver. En som er i ferd med å bli med i de voksnes verden og spre den samme vranglæren som skaper kriger og terror basert på ord som ikke finnes i noen av de bøkene som religionene er bygget på. Det er hva jeg synes du er! Valget jeg tok, var å melde meg ut av religion. Jeg er ikke kristen, jøde eller muslim, fordi alle disse er blitt korrumpert av sjarlataner som setter seg selv og rikdom høyere enn guds ord. Derfor er jeg Agnostiker. Jeg velger å tvile og bestemme selv hva som er min sannhet. Jeg vil ikke være en sau i en flokk, en som lures og blir smittet av farlige tanker som skaper umenneskelige gjerninger, trusler og forferdelse. Hvilke valg har du egentlig tatt som gjør at du stiller deg foran min kone og sier at hun ikke er verdt noe som helst? Og det viktigste. Hvilken begrunnelse har du for å ha tatt ditt valg?»

Nå hadde jeg tydeligvis gjort ham sint. Øynene hadde en fiendtlig glød og han hadde problem med å holde seg rolig. I den ene hånden hadde han en sånn tørkeklut. En som var våt. Han vred på den som om det var noe han ville ta livet av. Til slutt var det ikke en dråpe igjen i den. Han så litt dumt ned på den, la den fra seg, løftet blikket og så meg inn i øynene.
«Min begrunnelse for å være en god muslim er å tro på mine slektningers historier. Mine forfedre har fortalt meg hvordan det er og jeg velger å tro på dem. Jeg må tro på dem …»
Han ble stille, senket blikket og kikket ned på kluten og tok den i hånden igjen. Den representre plutselig noe trygt han kunne holde i. Han løftet blikket igjen og jeg kunne se at sinnet ikke var der lenger, at det var noe tankefullt som nå preget ham. Han fortsatte.
«Min familie ville aldri ha godkjent at jeg leste i noe annet enn Koranen. Jeg kunne ikke ha lest de kristnes bok. Den finnes ikke her. Så jeg må tro på det jeg blir fortalt de har opplevd og kjempet for. Jeg kan ikke endre på min tro uten å vite først om det jeg tror på er sant.»
Han brettet sammen kluten nå. Mange ganger, til den ble en liten firkant.
«Så du kunne egentlig tenkt deg å gjøre som meg? Lese om dem alle, og så ta et valg?»
Han nikket bare som svar.

Det slo meg at systemet rundt ham hadde fratatt denne unge mannen muligheten til å tenke selv, med et så enkelt grep som å gjøre informasjon utilgjengelig og forfekte og spille på familiens ære og fortid, formet de ham akkurat slik de ville. Kanskje var de formet slik selv av sine forfedre. Kanskje risikerte han å bli utstøtt hvis han begynte å stille spørsmål om fortellingene han baserte sin tro på. En forferdelig situasjon som berører så mange ting vi her i Norge tar for gitt. At vi har ytringsfrihet, kan leve som vi vil og bestemme selv hvilket liv vi vil leve. Men jeg var ennå ikke i nærheten av å tilgi ham for å ha fornedret min kjære, Jane. Jeg bare så på ham uten å si noe. Ventet på at han skulle si noe mer. Men han ble stille, tankefull og litt trist i blikket. Det gikk opp for meg at det egentlig ikke var mer å si og at jeg ikke kom til å få noen beklagelse til min kjære. Vi ble stående et par sekunder og bare se på hverandre. Vi var så forskjellige. Han var fra den øde planeten Mars og jeg var fra en eller annen opplyst planet på andre siden av universet. Det føltes slik. Jeg snudde meg bare og gikk.

Resten av tiden vi var der handlet vi i en annen strandbar. Hvis han kom på bedre tanker, ville han komme av seg selv og beklage det han hadde gjort. Men, han kom ikke. Heldigvis vet jeg at ikke alle i Egypt mener dette. Heldigvis kan VG kjøre en sak om at de er sjokkerte. Og jeg håper de er det. Egypterne altså. Jeg er det ikke lenger.

Ha en tankefull dag!