DA JEG VAR PÅ SYDENFERIE. MED KNUT ARILD HAREIDE, SOM PILOT!

KnutArildHareideDet er sånn i Syden, nærmere bestemt på Kreta, var det denne gangen, at hvis man har vært der en stund, så nærmer hjemreisedagen seg med plutselige stormskritt. Dagene går plutselig dobbelt så fort, og man begynner å tenke på om man egentlig avbestilte posten, slo av kaffetrakteren, tømte søpla og egentlig vridde rundt nøkkelen i døra, eller lukket den i det hele tatt, i hastverket med og endelig få komme seg på en velfortjent ferie, før den lange høsten med null ekstra fridager og bare snømåking, omlegging av dekk, vinterklær og altfor store utgifter til jul å se frem til. Jula. Utgiftsposten vi alle får, fordi en eller annen har funnet på at nettopp den tiden skal man feire Jesus sin fødsel med å loppe seg fullstendig, smile falsk og fint til alle man ellers ønsker pokker i vold, fordi det er jul og man skal tilgi og alt det der, og glede seg over å gi til de som faktisk fortjener det. I Syden, på Kreta, noen måneder før jul, stopper man litt opp og tenker at: «Pokker heller, om døren er lukket hjemme får jeg tidsnok vite!»

På Gardermoen, på vei til sydenparadiset, på den ukristelige tiden midt på natten, var det en fin temperatur på rundt femten grader. Kroppen er som vanlig tilpasset den nordiske luften, og vi gjesper og gleder oss når vi plasserer en litt for korpulent kropp i det trange forhåndsbestilte setet, helt fremst ut mot midtgangen, og oppdager raskt i løpet av turen, at det er det setet der man blir mest utsatt for folk i dokø og travle flyvertinner. Det er det setet der de skumper bort i skuldrene dine, tar tak i seteryggen for å støtte seg, tar et steg inn på ditt avmålte område for å slippe forbi andre med traller med mat, parfyme, brennevin og lodd man kan vinne en bil på, og hver gang blir man litt mer irritert og til slutt har man lyst til å hevne seg, knipe noen i låret eller i underlivet, som i en slik situasjon er plassert nesten opp i ansiktet på en. Men, man gjør jo ikke det. Man lar siræva bukseromper på mødre, stramme bukser som går helt inn i forplantningssystemet på unge damer, kjolekledde eldre kjerringer, barn med illeluktende bleier og menn som klør seg akkurat der, stå rett foran ansiktet sitt og ved siden av seg. Dette stedet, setet, er det eneste stedet man hadde funnet seg i slikt! Man bestemmer seg for at der skal man aldri mer sitte, og glemmer det kanskje like raskt til neste gang og må gjennom dette enda en gang, fordi det kanskje er kona som raskt spør om du vil sitte helt fremme for å få benplass, og du sier ja noen måneder før, neste år, i det du er på vei til å skrive en status på facebook, til en fotballkamp eller noe annet, og havner i den samme fordømte knipa igjen. Aldri igjen!

Endelig lander vi i Syden. Dørene åpnes og vi stønner og strekker oss slik at både armer og bein kommer i nærkontakt med de andre i dette tynne smale røret med vinger, og gisper av den plutselige fuktigheten som kommer veltende inn gjennom døren når den åpnes. Kroppen reagerer med sjokk og slår på alle forsvarssystemer i form av svette og raskere lungekapasitet for og i det hele tatt få nok oksygen. Ute blir vi møtt av en brennende sol som vi egentlig ikke er forberedt på, og er glad når vi blir stuet som kveg på vei til slakteriet inn i en godt brukt leddbuss for å bli kjørt mellom bagasjevogner på slep bak greske sjåfører med små lokomotivbiler, og det hele ser ut som Thomastoget med bagasje på vei mot en gresk Sesam stasjon. Alle krysser i hemmelighet fingrene for at ikke nettopp deres koffert er den som vakler øverst og er på vei til å ramle ned, og før du vet det sikkert, fordi noe kom i veien, før du fikk se om det faktisk skjedde, er du overbevist om en ferie uten bagasje.

Inne i ankomsthallen gjetter vi oss til hvilket bånd kofferten vil komme på, ut i fra om man kjenner ansiktet på noen andre på samme fly, jeg kjenner dem igjen på rompene fra dokøen, og alle blir like positivt overrasket over at man faktisk får kofferten sin, med badebukse, sololje og det trekket man kjøpte for å legge over de helt sikkert veldig skitne strandstolene i Syden, som likevel viser seg å være helt nye og rene. Så er det endelig ut av dette kaoset inne på flyplassen i sydenparadis, gjennom en totalt manglende passkontroll og til slutt finner man den rette bussen, geleidet av unge friske mennesker i oransje tennisskjorter med logo på og blå korte bukser, som du angrer på at du ikke selv har. Men, seriøst. På Gardermoen var det bare femten varmegrader og midt på natten.

Vi ankommer paradiset etter en særdeles svingete busstur, på veier like smale som de sykkelfeltene de tohjulede overtrente bøllene i Oslo, som vi alle hater helt til vi skal ta oss en liten sykkeltur selv, skriker etter, og kan nesten ikke vente før vi vrenger av oss alle klær, ifører oss badebukser og hopper bleike som en leveranse vaniljepudding fra Tine meierier ut i det deilige bassengvannet. Fra før er feriestedet selvfølgelig oppfylt av de som har vært her en stund, og våre lyse legemer gjør oss til lette bytter for hyggelige kelnere som frister med god drikke og et hyggelig, «Hello, sir!» Livet er herlig og vi oppholder oss der i hele to uker, blant svensker med svensk musikk og bluetoothhøytalere, som gjaller ut, du Svenska, du blåe og gule og skyhøya nord i dansemusikktakt, remixet til det nesten ugjenkjennelige av en eller annen som har toppet en eller annen liste i nabolandet med å legge på en ekstra rask basslyd på en gammel låt. Og dansker, de som sier ting det er virkelig vanskelig og forsto, fordi jeg faktisk mistenker dem for å ha et ekstra sett med mandler som ligger og gnurer mot stemmebåndene deres, svirrer rundt oss med en ølseidel eller to. Men, det tåler vi, og livet er herlig med masse gode bøker, en skrivelyst som drukner i god service, sol, bading, All Inclusive og førti grader i skyggen.

Hjemreisedagen er kroppen for lengst innstilt på nettopp førti grader i skyggen, og svettingen, pesingen og den litt smålige klagingen har gitt seg. Alt er pakket og sjekket inn allerede på hotellet. Ingen kaving med bagasje og kø for å få boardingkort på flyplassen. Her leveres alt til villige hender på feriestedet med et smil. Og så er det frokost med utdelingen av slike fine isoporkasser man får hos Fastfooden på hjørnet hjemme, og der kan vi lage matpakke til bussturen og ventingen på flyplassen. Reiseoperatøren har skjønt greia og frister med slikt for å få oss tilbake neste år. Det er utrolig godt og bare stige av bussen, gå gjennom sikkerhetskontrollen og sette seg ned for å vente på flyet hjem. At andre som valgte en annen løsning, uten All inclusive, må stå i kø og så vidt rekke flyet, bryr meg midt på ryggen. Det er en god følelse av V.I.P, selv om man er en helt vanlig person med moderat inntekt. Det gjelder å velge riktig reiseoperatør! De andre kommer inn noen minutter før avgang og er snytt for den overraskende turen på Taxfree, der vi ikke kjøpte noe som helst, fordi prisene er høyere enn på Mini Markedet på hotellet og til og med her hjemme. Grekerne må tjene inn igjen det de har tapt i finanskrisene sine de siste årene forstår vi, og tenker med himlende øyne over de høye prisene at et kurs i varehandel og markedsøkonomi hadde vært en god ting for dem. Vi forlater de tragiske og usolgte varene og det ropes på oss over høyttalerne. Vi stiller oss i kø for og atter en gang bli gjetet som kveg om bord i bussen ut til flyet. Samme plasser som hjem, dokø, skubbing, holding og risting i seteryggen og de vanlige sie rompene osv…

Vi tar av og skimter paradiset der nede til venstre, det forsvinner og flyet rette seg opp. De røde lysene over seteradene slukkes og vi puster ut. Og da. Da er det jeg hører Knut Arild Hareide klart og tydelig over høyttalerne. Stemmen er hans og jeg blir litt sjokkert. Den er ikke å ta feil av. Jeg har hørt denne stemmen på TV, radio og nettsendinger så mange ganger at jeg ikke kan ta feil. Den er litt sånn ungdommelig og guttete klar, med denne merkelige dialekten han har. Nå legger han ut om flyhøyde, hvilket land vi nå befinner oss over, skryter av at dette er en nytt fly og at vi kommer til å merke at det er litt humpete på vei hjem, som om han skulle ha innledet et foredrag om at veiene i Norge tenger mer asfalt og ikke alle disse hullene som blir bekjempet med et trekantet skilt som sier at det er hull, og dermed uten noe skadeansvar for staten på tungt avgiftsbelagte biler fylt med åtti prosents avgiftsbensin. Han lover til slutt noen han kanskje ikke kan holde. Og at vi har en politiker i pilotsetet blir krystallklart. Nemlig at han skal få oss ned på Gardermoen før den oppsatte tiden. Som å høre om både månelanding og vann i skolebassenger på samme tid, selv om det var han som nå skal lede Nato. Jensemann, gutten til Torvald. Og tankene tar en liten omvei, til om det er lettere for Putin å komme til Finnmark, nå som vi har lederskapet i Nato. Knut Arild, fremst i flyet, prater og prater, og til mer overbevist er jeg om at det er ham. Typisk politiker å love noe mer enn han sikkert kan holde, tenker jeg. Få oss frem før tiden, liksom! Og blir der og da hundre prosent overbevist om at det må være Knut Arild Hareide, som sitter der fremme, bak den skuddsikre lukkede døren, som bare kan åpnes med en kode, og er pilot på vei hjem fra sydenparadiset, kanskje.

Nysgjerrigheten min er kraftig vekket. Dette må jeg finne ut av. Og det slår meg at det helt sikkert, eller kanskje, er en som har en lignende stemme som ham. En nabo av ham der han har vokst opp? Kanskje en bror, et søskenbarn, en look alike? Er det en pilot, en flykaptein, der fremme som egentlig er sprut hakke gal? Som har gjort alt for å være lik Knut Arild, operert seg og endret stemme, klipt seg med samme frisyre og innerst inne har et mål om å ta over for ham, uten at noen andre vet det? Arbeider denne fyren som overbetalt pilot for å kunne finansiere alle sin krumspring for ta over hans posisjon som betrodd politiker og statsmann? Er dette en infiltrasjon så utspekulert gjennomført at vi ikke kommer til å merke noe som helst før denne fyren kanskje en gang blir statsminister for en mindretallsregjering, slik som Bondevik ble, og faktisk… ja faktisk, kuppe Norge?

Mulighetene er mange og jeg blir sittende på denne spesielle plassen min i flyet. Det er en ting denne plassen har nemlig. Utsikt mot døren inn dit pilotene sitter. Skumpingen av de i dokø, damene med traller og unger som er trengte og fiser mens de venter rett ved siden av meg blir totalt oversett. Jeg konsentrerer meg helt om den skuddsikre døren, stemmen som av og til kommer hyggelig, men litt nedlatende, og forklarende om det Norwegian flyet som ligger foran oss, som forsinker oss for vi ikke kan kjøre forbi det. Kanskje fordi Kjos har kjøpt seg en plass lenger fremme i landingskøen med sine Dreamliner-millioner og dermed presser dette Thomas Cook flyet vi befinner oss i bak seg. Men hva gjør piloten egentlig nå? Sitter denne fyren som så gjerne vil være Knut Arild Hareide, bak den døren og ser for seg at han er pilot på en F16? Liksomtrykker han på mitraljøseknapper på rattet og ser for seg at Kjos sine syndige investeringer går i tusen biter og styrter til jorden over sør Sverige, der vi nå befinner oss over Malmø? Var det derfor han la litt ekstra trykk på bynavnet når han sa hvor vi er? Vil han teppebombe den sørlige kriminelle Svenske byen som bibelens Sodoma og Gomorra!? Få slutt på gjengene der og den syndige pølen mange mener byen er? Er han villig til et slikt tap av rettferdige for å rydde unna de mange urettferdige, som en slags Keiser der han går i land i Hellas, der vi nå flyr i fra dens juvel Kreta, for å hevne sviket mot troen på samme måte som Octaviaus hevnet Julius Cæsars død på hans blodsbror Marcus Brutus ved de hvite klippene? Har Knut Arild Hareide nerver til slikt, er han en stor nok leder til å se forbi og ofre den generelle hop for å nå målets rette og sanne mål? Det får vi kanskje aldri vite! Eller?

Døren er fremdeles lukket og jeg holder et overvåkent øye med den, slipper den ikke av syne. Mine harde grønne øyne er låst på den, var enhver bevegelse, klar for å suge til meg all informasjon jeg kan på ett millisekund! Og da den plutselig åpnes, kommer en litt halvtjukk fyr med tre striper på epålettene på skuldrene, og jeg forstår skuffet at dette er en uflidd styrmann. Men mellom skjorten hans, som nå er på vei ut av bukselinningen og legger seg som en ustrøken og sliten kjøkkengardin nedover låret hans og dørkarmen, ser jeg ryggen på kapteinen der inne, piloten! Knut Arild Hareide, er det han, kan det være …? Det lille sekundet mens styrmannen kommer ut, åpner dodøren, som er på skrå bak døren inn til Hareide og lukker den inn dit, får jeg bekreftet størrelsen på mannen. Han er samme størrelse som Knut Arild Hareide. Tynn, puslete og litt spedbygd, med dette korte håret rundt nakken og fyldig på toppen, sitter han med en typisk politikerholdning og ser rett frem. Akkurat i det døren lukkes, snur han seg litt. Akkurat nok til at jeg får se litt av profilen. Det er ham, jeg er sikker i min sak! Knut Arild Hareide er enten pilot på dette sydenflyet for å spe på inntekten, eller en fyr er i ferd med og gjennom føre tidenes utspekulerte infiltrasjon mot stortinget i Norge, eller jeg tar fullstendig feil. Det siste er ingen mulighet, selvfølgelig. Jeg er forfatter, lever av det, og får med meg når noe er for fantastisk til å være sant. Dette er virkelig og jeg undrer meg på hva jeg skal gjøre! Jeg er sjanseløs hvis han finner på noe skummelt. Men det tror jeg heller ikke han vil gjøre. Han har kommet for langt hvis han er seg selv, og hvis han er en look alike så blir det også det samme. Han er kommet for langt til å gjøre noe nå. Målet må være å infiltrere Stortinget, og … Ja, hva? Hva kan jeg gjøre? Ingenting! Maktesløsheten siger innover meg.

Knut Arild Hareide sirkler over Gardermoen, kommer med en klar og direkte ordre over høyttalerne «Crew, please take you places! Landing, 5 min!» Han legger seg i riktig innflyvingmodus, hjulene senkes, han tolker beskjedene profesjonelt fra flytårnets ledelse, griper kontroller for flaps og gjør klar for reversering av de kraftige jetmotorene. Flyet skjelver bare så vidt når han fullkomment lar hjulene så vidt bli presset sammen av trykket mot asfalten, og flyet bremser perfekt ned før han svinger det inn på angitt runway, mot terminalen. Blikket hans søker over instrumentene igjen og han besvarer myndig og korrekt, bekrefter bakkemannskapets beskjeder og senker ikke et øyeblikk skuldrene. De var aldri oppe.

Flydørene åpnes og vi passasjerer blir enda engang gjetet som kveg inn i en buss. De bygger om på Gardermoen, så noen år må vi finne oss i slikt. Ståplass i bussen fordi jeg nekter å sitte, fordi knær og kropp er som gele av det trange setet, dyttingen og ristingen om bord i flyet. Jeg løfter blikket og ser opp mot den digre maskinen vi akkurat har forlatt, og ser rett opp mot vinduet inn til førerplassen i flyet på venstre side, der kapteinen har sin plass. En mann, litt spedbygd, reiser seg og lener seg litt frem slik at solen treffer ansiktet, og jeg ser ham helt tydelig. Det er virkelig Knut Arild Hareide! Jeg er helt sikker! Nå snur han seg litt ned mot bussen, setter den ene hånden litt i vinduskanten og smiler med dette ansiktet som ser så fordømt uskyldig ut, men som man pokker ikke helt vet hva varsler. Med et lite nikk seter han på seg luen, trekker på seg mørke jakken og forsvinner ut av syne. Jeg får litt frysninger og tenker mitt om fremtiden og hva som kan skje.

På vei til ankomsthallen kjenner jeg at luften som kommer inn gjennom de halvåpne taklukene, er den friske, gode, litt kjølige vi har her oppe i nord. At den får solstikket til å slippe taket helt…

Jeg håper du får en fin ferie i år!