Dagen startet egentlig helt fint!

Klokka er cirka sånn rundt 07.00. Solen skinner og jeg bestemmer meg for at det er en perfekt dag for å sitte Spyletakute på verandaen og skrive. Kaffekannen er klar, askebegeret tømt, naboene er på arbeid, stillhet. Fingrene løper kreativt over tastaturet og jeg reiser tilbake til attenhundretallet og fremmede land og språk. Men vent nå litt… Jeg løfter hodet og lytter. Hva skjer? Har jeg blitt en smule gal? De fremmede språkene er da vitterlig ikke bare inne i mitt forfatterhode. Det bables og kjeftes, flires og ropes.

Et helt arbeidslag av nevenyttige polakker entrer min fredfulle arena. Det taes frem ledninger, slanger, biler rygges og dirigeres høylytt mellom pent stelte rosebusker og nøye utplassert hagepynt. Det kobles til, reises stiger og startes. Tre halvnakne polakker bevæpnet med hver sin høytrykkspyler sniker seg frem og fyrer av mot naboens mosegrodde tak. Ammunisjonen er levert fra det kommunale vannverket og det fyres av i en jevn strøm. Mosen må gi opp og blir avvæpnet, avlivet og kastet ned på bakken. Tilbake er et skinnende tak som ser ut som det er nytt. Kampen har vart i fire timer, og de utskremte polske arbeidssoldatene blir plutselig overmannet av en østfoldsk kommanderende sersjant, som plutselig og uten forvarsel dukker opp på slagmarken.

Han gnir seg litt på haken når han lister seg inn på dem. Sparker litt i den døde mosen, for å sjekke om den virkelig er død, og skriker høylytt til dem: «Hva i svarte helvete sitter dere der etter! Jeg betaler vel dere faen ikke for å drikke kaffe?» De tok meg en velfortjent pause fra disse bråkete vanngeværene sine, og jeg klarer å få rablet ned noen linjer i manuset mitt. Freden ble brått brutt av denne overivrige sersjanten fra arbeidskommando Østfold! Forbannet være ham! De setter i gang igjen, og jeg tar på meg høretelefoner og starter Spotify. Roen er gjenopprettet og mine fingre klaprer igjen kreative setninger.

#vidarhandersen