Drømmeløs

DrommelosTittel: Drømmeløs
Sjanger: Krimroman
Forfatter: Jørgen Brekke
Sider: 339
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2012
ISBN: 978-82-05-42316-9

Det er noe med det når akademikere skriver romaner. Man forventer ikke krim liksom. Så jeg fastslår herved at Jørgen Brekke er en avart av bestanden. Han kan skrive krim, med et akademisk innhold. Drømmeløs er den andre boken om den noe eldre og spesielle politietterforskeren Odd Singsaker. Mannen som løste mysterier i den første boken fra samme forfatter: Nådens omkrets.

Drømmeløs fortsetter på en måte der Nådens omkrets slutter. Samtidig som den ikke gjør det. Og den står godt alene uten en forløper. Det er godt gjort, og ikke alle klarer den kunsten det er å skrive en bok nummer to, som er like god som nummer en. Jørgen Brekke har klart det. Boken er delt i to tidsepoker, med to saker som kanskje har en sammenheng. Det må du selv finne ut av ved å lese den.

I Stockholm i 1767 spiller visesangeren Christian Wingmark terninger på et lysthus, og er i ferd med å vinne en stor pott. Han blir avbrutt, utfordret på livet og må stikke av. Han bestemmer seg for å aldri returnere til byen. Da vil han bli drept.

Nils Bayer, den fordrukne politimesteren i Trondheim i 1767, har betalt for mye for embetet sitt, og sliter med økonomien. Han blir vekket fyllesyk midt på natten av en forskremt vekter, og sammen oppsøker de det maltrakterte liket som denne har funnet i fjæresteinene. Nils Bayer som er dansk, og har erfaring fra mange saker i København, setter i gang sin etterforskning. Han utfordrer de øverste sosiale lag i byen, og går heller ikke av veien for å piske noen kusker for å opprettholde fred og ro i byen. Og når sannheten går opp for ham om hvem liket egentlig er, og hvem som drepte stakkaren, kan han nesten ikke tro det.

En person med det merkelige navnet Gralmakar Løfberg møter djevelen i Nonnegata i Trondheim i nåtiden. Han spør om han er kommet for å hente ham, og djevelen sier nei. Han våkner fra drømmen og gjør det han må. Ugjerninger blir utført, og vi begynner å ane at dette ikke er en bok for amatører.

Hovedpersonen Odd Singsås er etterforsker i Trondheimspolitiet. Han er en del av en effektiv avdeling, som tenker både annerledes og tradisjonelt. Avdelingen består av folk som vi får vite nok om. Akkurat nok til at det skapes et forhold til dem, mellom karakterer og leser.

Et lik blir funnet i snøen ved Kuhaugen i Trondheim. Kuhaugen er et utsiktspunkt i Trondheim. På liket står en spilledåse og spiller en ukjent melodi, en vise. Damen som finner liket midt på natten, varsler politiet, og Odd Singsås rykker ut sammen med resten av avdelingen, og saken er i gang. Mysterier skal oppklares, og vi blir dratt med i den spennende etterforskningen.

jørgen brekkeOdd Singsakers amerikanske kone starter en nettside for å hjelpe amerikanere til å finne sine norske røtter. Singsaker og konen er nygifte på grunn av rigide norske innvandringsregler, og begge aner at forholdet har blitt etablert for raskt. Singsaker er snart seksti år, gammel nok til å kunne vært faren hennes, og deres felles venninne Siri Holm bærer på en hemmelighet som påvirker forholdet deres. Gjennom sin kones virksomhet kommer Singsaker nærmere en oppklaring i den pågående drapssaken. Saken utvikler seg også til å bli en bestialsk kidnappingssak, og Singsaker og avdelingen nærmer seg etter hvert en dramatisk løsning. Om alle overlever dramaet, skal man som leser slettes ikke være for sikker på.

Jørgen Brekke beskriver fortidens Trondheim med innsikt. Beskriver den gamle ærverdige bebyggelsen og datidens mennesker veldig godt. Det er tydelig at han er på sin akademiske hjemmebane, og har tatt seg de nødvendige friheter både med byens arkitektur og karakterer for å kunne skape en god krimroman.

Politimester Nils Bayer er en karakter jeg godt kunne lest en hel bok om. Om hvordan han oppklarer saker, mens han drikker seg dritings og har problemer med å komme seg opp på hesten, fordi han er for feit. Om dårehuset som den samiske sognepresten frykter, gledespikene som bare vil tjene en skilling, og de to betjentene som Nils Bayer har ansatt. Overklassefolkene som styrer i byen hans, og barselavdelingen der han sitter og drømmer. Det er rett og slett herlig lesning.

Boken kunne vært mer opplysende om hva som er hvor i Trondheim, tenkte jeg etter hvert som jeg leste. Men faktum er at det etter hvert blir underordnet den gode handlingen. Og jeg forstår hvorfor en forfatter som legger handlingen så lokalt, selges i så mange land. Brekke tar oss fra den ene spennende delen til den andre, lar oss vente, bli forundret og gir oss løsningene akkurat når vi trenger dem, for å forstå handlingen. Han bruker de fasilitetene som finnes i Trondheim. Den gamle bydelen med sine gamle skeive hus og kafeer, St.Olavs sykehus, bibliotekene, universitetet og henvisninger til de som grunnla byen. Og han gjør det på en god måte, som gir oss akkurat passe fremdrift og akademisk innsikt.

Å lese en krimroman basert på gammel folkekultur var noe nytt for meg. Når forfatteren velger visesang som tema i en krimroman, går det en liten stund før man oppfatter budskapet. Men bare fordi det ikke er forventet. Man forventer jo kanskje vanlige mord og andre lumske forbrytelser, ikke spinngale akademikere som er i overkant intelligente. Men det fungerer meget godt. Det eneste jeg virkelig savner i denne romanen er, og jeg må jo si det på det språket som forfatteren så flittig bruker for å ikke avsløre noe. Jeg savner tanta est illud canticum.

Til slutt vil jeg nevne at denne boken kanskje ikke er for de som frykter for sine tenåringsdøtre. Man kan nemlig ende opp med å aldri slippe dem ut på kveldstid alene mer.