FØRJULSTID OG ALT PÅ EN GANG

For noen år siden brøt det ut full ribbekrig, og hovedretten endte helt ned på ti kroner kiloen før vi kunne nyte den kalorifattige grisen. Mest trolig var det vel oljeselskapene som tjente mest på ribbekrigen når vi brente av flerfoldige liter bensin for å kjøre til den billigste gobiten. Så var det smørkrise et år og ville tilstander for å få tak i en liten klatt med gosmak. Danskene lo godslig av oss, gnidde seg på lommeboka og tok turen over bøljan den blå med varebilene fullstappet av smør fra EU’s genmanipulerte kuer. Kuene som vi er sånn i mot, helt til vi mangler smør. Varebilene tømtes for overpriset smør av overlykkelig nordmenn ved ankomst, og tro om ikke EU-Kuene var så verst allikevel. Julebaksten ble sikret, og alle sverget vi hellig på at vi kjenner den helt store forskjellen på smør og margarin i alle syv sorter. ”Jo da… Mmmm… Dette er som bestemors ja!” Så nikker vi sånn påtatt gjenkjennende og tar en til.

Julepynten kommer opp tidlig i oktober nå for tiden. Julegatene tennes så snart den første minusgraden har sneket seg inn i nærmeste termometer. Det leies inn kraner, lifter, polakker og annet nødvendig verktøy for å få opp den fineste og dyreste dekorasjonen. Det pekes, ropes, rettes og strammes til alt er perfekt i den lokale handlegaten. TV2 og NRK kappløper for å få den beste reportasjen om de eldre som ofrer det nydelige treet i hagen til allmennheten på torvet. Det gråtes en skvett og zoomes inn på vannfast sminke og rynkekremer som tårene triller sakte over når treet blir frigjort fra sine kjærlige røtter, mens hele nabolaget klapper for at de nå endelig kan sole seg hele ettermiddagen, uten å få skygge av treet. Plutselig lyses alle hager opp med minst en løselig slengt lysremse over en busk. Andre tar helt av og legger sin ære og sjel i utformingen av julelysene. Garasjeporter, takrenner, skorsteiner og flaggstenger lyser opp, inspirert av en eller annen dårlig amerikansk julefilm. Og som regel er det en eller annen lokal figur med grå joggebukse, flanellskjorte, militærstøvler og petterøes rullings mot de gulnende tennene, som står bak kreasjonen. Barna i huset ønsker kanskje at de kunne laste ned en App som de kan slå av hele greia med, for å slippe kommentarene på lekeplassen.

Pakker, kanskje kjøpt på bekostning av kreditt og utsatte regninger, legges under treet og ventet på flittige barnehender. Hender som ikke uten videre nøyer seg med noe mindre enn iPhone og Bluetooth med 3D. Vi overgår oss selv igjen og igjen i racet for å tilfredsstille de minstes forhåpninger og frykt for å bli mobbet. Mobbet fordi de ikke første juledag stiller med det siste inne teknologi på lekeplassen. Om noen år møter de sikkert ikke opp en gang. De sender bare en robot som forteller de andres roboter hva de fikk i julegave. Og kanskje hvor kjipe noen eldre familiemedlemmer er, som ikke gir dem gave selv om de ikke verken har takket for fjorårets, eller på noen annen måte tatt kontakt i løpet av året som gikk. Men alle får sikkert takk om noen år, i form av virtuelle takkekort som ringer på døren selv. Og da kan man ikke lenger hviske til den andre gamle tanten at det ikke kom noen takk for de varme strikkesokkene i år heller. Mobiltelefoner, eller Smartelefoner som det heter nå, er en sikker vinner under treet blir vi fortalt av alle annonsene. Som jul, som til alle andre merkedager. Nå er det jo ikke mer enn cirka et par uker mellom de nye modellene som vi bare må ha. De barna som har litt erfaring med å ikke få det de ønsker seg, ønsker seg penger fra alle. Da kan de kjøpe den nyeste teknotingen selv, og være kulest på den lokale lekeplassen. At barna i dag har mer teknologi enn de voksne har blitt helt naturlig. Når en forelder får utlevert en ny bærbar PC på jobben, er det ofte den unge poden hjemme som får den til å virke før neste arbeidsdag. Det er ikke lett å kjøpe gaver til dagens ungdommer.

Julebord er noe vi skal på. Vi skal presse oss inn i en kjole eller en dress fra i fjor, gjerne med en stram T-Skjorte under, slik at man fremstår som fast og fin i figuren. Ut på kvelden skaper den samme påkledningen en ubehagelig svettelukt, som slippes ut gjennom åpningen som har åpenbart seg mellom buksen og nedre del av ryggen. Slipset er som regel nytt hvert år. Det mistes gjerne under Latinodans nummer to, eller under den felles jenkaen rundt alle bordene. Føtter løftes i danseglede, stoler flyttes og jakker faller under bordet, svarte tennissokker med hvite striper blir avslørt og strømpebukser revner. Gleden er stor, og eventuelle ubesvarte anrop fra den hjemmeværende forblir ubesvart. Single misunner de gifte og gifte misunner de single og noen glemmer til og med at de er gifte. Det utveksles heftige blikk og kanskje noen som ikke skal være sammen får utløp for det siste årets flørting.

Gjerrige arbeidsgivere samler alle sine ansatte, selvfølgelig uten ektefeller, forer dem med to gratisdrinker, julemat og en billig julegave som alle på forhånd vet hva er. Julebordet blir gjerne avviklet i samme lokalet der minst fire eller fem andre firmaer har sitt. Hoteller og restauranter har gjort julebord til en slags samlebåndfeiring. Vi står i kø for å bryte alle tradisjoner i matveien. Vi mikser gjerne lutefisk med kålrabistappe, medisterkaker, brun saus og ihjelkokt pinnekjøtt. Julebord er jo den anledningen vi har til å spise det vi virkelig liker. Musikken er som regel innleid fra et baltisk land, og spiller åttitallsmusikk som frembringer sentimentale minner fra baksetet i en Opel Rekord, sammen med hun som nå er sekretær, og gift med den kommunale skattesjefen. Uoppnåelig fniser hun litt og har de samme minnene som deg. Et lite blikk på smarttelefonen viser de ubesvarte anropene og at du også er uoppnåelig. Kvelden avsluttes med en klinesang som gir et lite innblikk i hvem som har latt seg friste til eventyr på jobben, og alle går ut til den voksende drosjekøen. Noen har en flaske på innerlommen i frakken, frakken som brukes både til glede og sorg. Nachspiel blir foreslått hos en av de single og en Maxitaxi tar turen med kraftig overlast. Morgenen er full av ubesvarte anrop og hissige sms’er fra ektefellen som firmaet var for gjerrig til å ta med. Mandagen, Tirsdagen og kanskje til og med Onsdagen blir brukt til å spøke og snakke om årets store begivenhet, og noen som tok steget fra flørting flytter kanskje sammen over nyttår.

Julekortene skal gjerne lages på nettet og bestilles i god tid. De kommer ferdig trykt med hele familien, teksten, hjertene og figurene du kunne velge i programvaren på nettet. Man setter seg ned og sliter som i fjor med adresser og navn. Folk har byttet bolig i det eksploderende boligmarkedet, fått ny samboer i den frigjorte tiden vi er i, og mobilnummeret finner vi ikke når vi skal sende en sms for å spørre. De har jo kjøpt ny smarttelefon for en krone, og fått nytt hemmelig nummer for å slipe alle selgerne. I og med at man er mest opptatt av seg selv og ikke takket for gaven i fjor, vet man overhodet ikke hvor de er. Men det ordner seg som regel gjennom noen som kjenner noen som kjenner søsteren til broren til søskenbarnet, eller noe sånt. Julekortene blir til slutt sendt med frimerker med bilde av ungene på, og kanskje rekker de frem til julekvelden.

Julehandelen er en utfordring hvert år. Det er kø, ungene sitter trangt i de nesten utvokste barnesetene, de er sure og parkeringsplassen på senteret er full. En eller annen fjott som har utdannet seg som trafikkdirigent opptrer som en nazi med stålkontroll, og man må parkere bilen på den forløpige parkeringsplassen som er ryddet på nabotomten. Den sørpete snøen og grusen legger seg over de gode skoene du bruker på jobb. Det var ikke tid til å skifte før du måtte ut på julehandel, med hele slekten i bilen. Med et beregnende blikk fastslåes det også at det ikke er sjanse i havet til å få en handlekurv frem til bilen gjennom den sørpete grusen. Inne på senteret slår varmen mot hele familien, jakker, luer, skjerf og hansker fyller opp den hardt tilkjempede handlevognen, og alt kommer til å ligge under varene på vei ut, når det motsatte vil skje. Rett innenfor inngangen har det selvfølgelig utviklet seg den vanlige møteaktiviteten. Folk møtes tilfeldig akkurat der, skilles der og avtaler hvor de skal kjøre videre, barn klees på før det er ut i kulda igjen og som alltid er senterets inngang og utgang underdimensjonert for så mange aktiviteter på en gang. Man sniker seg med faste hender i barnas rundt horden av stressede mennesker og finner sin rette plass i køen mot senterets midtpunkt. Tavlen med oversikt over butikkene. Ved denne står det selvfølgelig parkert fire, sju, åtte overfylte handlevogner. Forsiktig flytter man dem til sides for å kunne lese hvor ting og tang er og får stygge blikk fra eierne. De som har vært tålmodige og ventet gjerne en time for å få en sitteplass på senterkafeen ved siden av. De nyter det som ofte er standard førjulsmat for handlende på norske kjøpesenter. Pizza, burger, chips og brus i store pappbeger. Etter å ha fordelt arbeidsoppgaver, delt ut penger og et møtested er avtalt, splittes familien opp for å effektivisere julehandelen.

Det skal rekkes hjem til gullrekka på TV, og det går selvfølgelig ikke. Senteret har åpent til midnatt og på møtestedet må noen vente lenge på noen andre. De kommer drassende med gaver som kostet mye mer enn de skulle og unnskyldningene om at de er for sene er reelle. Pakkene er på plass og ferden ut til bilen er i gang. Ved utgangen blir man en av de som man irriterte seg over på vei inn og andre gir deg de blikkene du selv ga. Handlevognen synker selvfølgelig ned i slaps og halvveis tinet is. Den må dras mot bilen og man husker at man ikke har en sjanse til å få den hele veien bort til den dårlige parkeringsplassen. Vognen blir tømt og etterlatt med tieren i låsen. Hjemme er gullrekka snart over, ungene overtrøtte og får legge seg uten kveldsstell. Handleposene tømmes, og den halvtinte ferdig krydrede ribba blir puttet i fryseren. Så kommer neste dag og vi holder fortsatt den samme farten til litt over nyttår.

Det er alltid noe rart, noe feil som ikke er riktig, som ikke skal være sånn. Enten det er det ene eller det andre, eller begge deler på en gang. Men jul blir det likevel.

Ha en fin tid 🙂