Fremtiden i våre hender

Planète terre végétaleSkrevet av min datter, Marie Gjerdseth

I dag snakker mange om framtiden og hva vi gjør med den. Noe av det forstår jeg, men noe er virkelig helt gresk og uten sammenheng. Ta miljøet for eksempel. Det er politikerne opptatt av. Du store min, hvor de plaprer om det der. Miljøet, global oppvarming, isbjørner, kuer, biler og Co2 er vel ikke akkurat ukjente ord i avisene i disse dager. Jeg leste faktisk noe om elgen og at den raper oss til et dårligere miljø her om dagen.

Men tilbake til poenget. Ting skal være miljøvennlige, alt fra biler til dopapir. Det forstår jeg. Det jeg derimot ikke forstår er hvordan politikerne får alt dette snikksnakke sitt til å henge sammen med sine egne handlinger. Jens Stoltenberg cruiser rundt i sin Saab 9.3, når han kunne vært et eksempel for samfunnet og putta den selvgode rompa si inn i en sånn grønn miljøvennlig kassebil med krusseduller på, som hele politikergjengen driver å maser om.

De kunne satt ned prisen på buss og trikk, men neida, selvfølgelig gjør de ikke det. De setter den opp de. Men hvem synes vell ikke det høres fristende ut å bruke førti kroner på å sitte tjue minutter inni en buss med like tett luft som i dusjen og sitte i et slitt sete som en million andre har sittet og breiet seg i med alt sitt menneskelige pakk på? Gud vite hva de har gjort og hvor de har vært før. Høres ikke det mye mer fristene ut enn å gå i garasjen og rygge ut din nylakkerte bil med soltak, skinnseter og luftrenser? Jeg kan vell se for meg Erna Solberg, Jens Stoltenberg og resten av gjengen hadde jublet, funnet frem sine førti kroner, sprunget på bussen med all sin glede og sunget «hjulene på bussen de går rundt og rundt», og «en bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør», med et smil om munnen hele veien til jobb og tilbake.

Hadde de bare vært bedre eksempel og visst samfunnet hvordan ting skal gjøres, hadde nok samfunnet fulgt etter! Dette samfunnet er jo som en saueflokk og Jens Stoltenberg er gjeteren. Ikke den beste gjeteren som sagt, men det var jo vi som valgte han. Vi får tørrmat og høy, mens han og gjetergjengen får godbitene, salaten, grønnsakene og alt det der. Jeg vet ikke om dette ga mening i noen andre sitt hodet, men det gjorde det i mitt. Jeg kan jo like greit forklare. Saueflokken, altså vi, samfunnet, skal kjøre kassebiler og bruke miljøvennlig dopapir, som kunne vært brukt som sandpapir spør du meg. Det er tørrmat og høy. Men han og resten skal få lov til å kjøre kule biler som er badet i bensin og bruker sikkert dopapir som kunne vært silke. Det er godbiter. Men siden vi er den saueflokken som vi er, gjør vi det samme som dem. Dette blir det jo helt fantastisk mye forandringer av.

Men det kommer seg jo, det forandrer seg i små porsjoner. Rita Ottervik har jo blitt et eksempel, Trondheims egen ordfører har kjøpt seg en sånn snasen liten kassebil som hun driver å kjører rundt i når hun besøker barnehager og hva hun enn ellers fyller opp dagene sine med. Jeg synes hun er kul, som faktisk prøver å lede dette saue-samfunnet noen plass.

«Framtiden i våre hender», det er hva de sier. De burde kjøpe seg norsk ordbok på bokhandelen, slå opp ordet «våre» og lese beskrivelsen. Kanskje de da fatter med de små politikerhjernene deres at disse miljøgreiene faktisk inkluderer dem selv også.

Marie Gjerdseth