«Fri dem fra hva de tror de kan»

PennDet spørs om ikke vår alles kjære villmann, Alex Rosen, skapte et nytt ordtak når han under TV2’s Norske Talenters sending i Trondheim i 2011 uttalte følgene setning, når han selv fant ut at han skulle forklare hva han føler, når han stemte nei til de håpefulle på scenen: ”Jeg føler jeg setter dem fri fra det de tror de kan”. Så lo han sin gledesfylte latter, med det på en måte forståelsesfulle ansiktsuttrykket. Alex har rett, og setter ord på det mange tenker. Å fri dem fra det de tror de kan, er nettopp det mange har som rolle i livet. Manuskonsulenter har dette som rolle hver dag. 

Jeg er ikke manuskonsulent, men blir stadig vekk spurt om jeg kan lese det folk skriver. Si min mening om det. Jeg leser vanligvis et manus lenge før det er ferdig, men rollen er nesten den samme som en manuskonsulents. Jeg vil jo gjerne hjelpe. Alex vil også gjerne hjelpe. Eller som han egentlig heter: Jon Alexander Rosen. Født 11 Mars, 1968 i Oslo.Han er en hardhaus som tåler en trøkk, og har en egen evne til å gå videre. Han sprer positive følelser til andre mennesker, og de smiler oppildnet rundt ham. Det er herlig å se.

Jeg som vurdere manuser smiler også, men ikke fordi jeg vil spre glede som ham. Alene med manusene, som de håpefulle har sendt til meg, smiler jeg mye. Enten fordi de er så bort i natta på jordet, de inneholder noe morsomt, eller av glede fordi det er så bra. Og jeg må si at det er mest de siste jeg har gleden av å oppleve. Mange er utrolig flinke til å skrive. Jeg smiler på den som har skrevet det sine vegne. Jeg kan tenke; ”Yes! Du har skjønt det!”, og i ren iver skryte av vedkommende på e-post tilbake til ham. Lite vet jo jeg om manuset kanskje har blitt avvist mange ganger fra forlag. Men det bryr ikke jeg meg om. Det er jo ikke sikkert at de har lest det før de har avvist det en gang. Og i alle tilfeller er jo ikke deres mening min. Kanskje ble manuset returnert fordi det ikke passet forlagets satsning denne våren, fordi de er overarbeidet osv…? Jeg vet i hvert fall at de som sender meg manus, ikke alltid er forberedt på hva de ber om. Men sender de manus nummer to, så er det fordi de setter pris på en ærlig og av og til brutal tilbakemelding.

De store forlagene får inn flere tusen manus hvert år. Kanskje blir to, eller tre… utgitt. Ja det er en sjokkerende mengde som blir refusert. Selvfølgelig er grunnene til dette mange. Jeg personlig tror blant annet at det er alt for mange som bare setter i gang å skrive, uten planlegging og tanke for at noen faktisk skal lese, forstå og oppleve det de skriver. Mange tenker på handlingen natt og dag, skriver den og bruker all sin tid på dette uten å vite at de er forhåndsdømt til å bli refusert, ofte på grunn av rene tekniske ting. Flesteparten får et kort brev i posten der de fortelles at det ikke er i henhold til forlagets satsning. Fåtallet heldige får tilsend en vurdering fra en manuskonsulent. Og de få som får sitt manus godkjent har gjort sin lykke. I hvert fall til boken ligger ute hos bokhandlerne, der den skal den selges. Og det er en jo helt annen historie.

Jeg undrer en del på hva jeg tenker om det å vurdere hva andre skriver. Og da blir det litt strengt på en måte. Det kan faktisk virke som jeg er dommer og jury i en og samme person. Og det er jeg jo faktisk. Folk kan slutte eller fortsette å skrive ut i fra hva jeg melder tilbake til dem. Oppgaven jeg påtar meg er derfor veldig tung og alvorlig. Jeg vil ikke være den som knuser andres drømmer. Jeg vet ikke en gang selv om jeg er den rette til å vurdere det de skriver. Men mange andre sier jeg er flink og at de lærer av min ærlighet og innsikt. Og hadde det ikke vært for akkurat det, så hadde jeg lest mitt siste manus for lenge siden.

For at dere som sender manuser til meg skal vite hvordan jeg tenker, så er det min fordømte plikt å forklare nettopp det. Jeg er en ordets mann, og tør si hva jeg mener. Som dere ser av overskriften, så siterer jeg Alex Rosens kloke ord. Jeg er mye som ham. Jeg vil ha eventyr, erfaring, spenning, opplevelser, feile, tape og vinne. Jeg oppsøker ikke isbjørner slik som Alex, selv om jeg faktisk har klappet en, i min spede barndom, da jeg trodde alle dyr var snille, men jeg vil ha eventyr gjennom det jeg leser også. Jeg og Alex er like der også. Nå høres det ut som om jeg kjenner Alex godt. Jeg gjør ikke det i det virkelige liv, jeg har møtt ham og han leser det jeg skriver. Men mest kjenner jeg ham på Facebook og gjennom alle hans herlige TV-program. Men tilbake til å lese, bedømme og kanskje knuse drømmer. Min tilbakemelding påvirkes veldig mye av hvilken opplevelse jeg får av det jeg leser. Jeg vil taes med på en reise, et eventyr.

Jeg får en forespørsel på e-post. Jeg blir i mange tilfeller anbefalt av noen som kjenner en annen som igjen osv… Den er som regel litt beskjeden, e-posten som kommer. Den inneholder forsiktige spørsmål, og samtidig forsikringer om at det ikke er ferdig skrevet. Man blir spurt om å lese et manus samtidig med en slags unnskyldning. Dette er nesten standard. I tillegg så merker jeg meg at folk er veldig flinke til å IKKE ha tro på seg selv. Jeg undrer meg hver gang om hvorfor det er slik. Hvorfor er det for eksempel slik at de jeg møter på Facebook, som jeg anser å være mestere med tastaturet, de som påvirker andre sterkt i en online dialog, at nettopp de er dem som oftest gir meg manus som er dårlige både teknisk og innholdsmessigt? Er det fordi de er så høye på egen fortreffelighet, at de ikke kan se kvaliteten i hva de selv skriver? Kan de ikke sette seg i leserens situasjon? Av og til undrer jeg på hva de kunne fått til, hvis de hadde brukt all denne energien på Facebook til å skrive en bok. Kanskje er de omgitt av folk som ikke klarer å gi dem den tilbakemeldingen de trenger? Kanskje har ikke de turt å vise hva de skriver til noen? Kanskje har de aldri skrevet noe før? Jeg slår fast at det er mange kanskje, og at de ikke skal få det av meg, de som kommer med en forsiktig e-post. De skal få min ærlige mening hvis jeg har tid.
Som regel må jeg returnere det første de sender meg. Med beskjed om å rydde opp i linjeavstand, som skal være en og en halv, og merkelige linjeskift osv… Det er mye store bokstaver, kursiv og understrekinger for å si det slik. Når jeg så får manuset tilbake, som nå også har en anne
alex_bilden font enn den evinnelige Times New Roman, som er grusom for øynene å lese, så kan jeg sette i gang.

Jeg tar for meg manuset fra begynnelsen, og oppdager i de fleste tilfeller at jeg blir både forvirret og forventningsfull. Og det er helt greit, fordi jeg i et godt skrevet manus finner en forklaring på hendelsene lenger ute i teksten. Hvis den forklaringen ikke kommer, er løpet kjørt. Da har jeg å gjøre med noen som lar det meste av handlingen være igjen i sitt eget hode, og som ikke skriver den. Noen som tror at jeg kan lese hva de tenker, og det da i tillegg til hva de skriver. Jeg er heldigvis ikke synsk.

Andre skriver uten sammenheng med en handling som hopper fra det ene til det andre uten noe forklaring før helt på slutten. Beklager, men da har jeg ramlet av på side tretti, eller noe rundt der. Når slike ting skjer. At jeg får inn ting som blir irriterende, trøttende, eller kjedelig å lese, er veien til å bli avvist fra meg veldig kort. Jeg skriver høflig tilbake at dette skal de ikke drive med. Det er nemlig slik at hvis noen spør om min mening, så skal de ikke gjøre det, hvis de selv tror at det er den minste sjanse for at de ikke liker svaret, og ikke takler det. Alle er herved advart!

Kanskje oppfattes jeg som streng, ærlig, lærerik eller altfor kresen. Det vet jeg ikke fra gang til gang. Jeg kjenner som regel ikke de som spør om min mening om det de har skrevet, så da kan jeg ikke vite hvordan de vil reagere heller. Min viktigste oppgave er å si at noe er bra når det er det. Og enda viktigere: Si at det er dårlig når det er det. Og da er det viktig å si hvorfor man synes at det er dårlig. Enhver manuskonsulent innen den litterære verden har denne rollen. Ikke alle oppfyller rollen de har påtatt seg.

Allikevel er det viktigste for meg, erkjennelsen av at man av og til må slippe folk fri. Fri fra hva de tror de kan. Da kan gå de videre og gjøre ting de faktisk kan, slik som både Alex, jeg og tusenvis andre har gjort og stadig gjør.

#vidarhandersen