Fuglehotellet

FuglehotelletPromoTittel: Fuglehotellet
Sjanger: Roman
Forfatter: Tiger Garte
Forlag: Tiden
Utgivelsesår: 2012

Bokanmeldelse og intervju med forfatteren.

(Ja, jeg vet. Hårreisende å blande anmeldelse og intervju! Men jeg har integritet nok til å gjøre det.)

Fuglehotellet er en vakker historie om respekt, savn og kjærlighet. Men også om det å godta at noen velger sin egen utvei fra livet. Historien er basert på forfatterens egne opplevelser.

Tor kommer til Sunndalsøra for å ta sommerjobb på Verket. Han flytter inn hos sin kjære bestemor, Lily. Hun bor ennå i huset der Tor tilbrakte mye av sommerene når han var guttunge, der han lærte så mye fra sin bestefar Bår. Tor vil vite det han føler ingen har fortalt ham. Han vil arbeide på verket denne sommeren, for å bli bedre kjent med sin døde bestefar, Bår. Han får raskt oppdage at han har kommet til et tøft miljø.

brakka deiser i bakken med et øredøvende brak, så planker splintres og glasset i de små vinduene knuses. Jeg sitter bare og stirrer overrasket foran meg. Ser at en mann med skjegg og skjeve briller kommer vaggende ut døra. Det ser ut som han tar sine første skritt etter en langvarig lammelse. – Kven faen er du? Jeg skrur av maskinen og mumler navnet mitt.”

Blant hardhauser og menn med lang erfaring i arbeidshallene er det tøft for Tor å være barnebarnet til Bår. Det er ikke alle som likte bestefaren like godt og han må tåle mange sårende ord og samtidig bli utstøtt fra de andre med sommerjobb på verket.

– Tru at du kan komme her … Han slår albuen ned i ryggtavla mi så det kjennes som om den skal brekke. Jeg harker og spytter i urinalet og holder på å brekke meg. – Kom igjen då, jævla bonde, er du heilt patetisk? Du er like feig som bessfar din var …

Tor savner å vite hvordan bestefaren egentlig var. Flere av de han arbeider sammen med forteller historier om Bår. De er morsomme og tragiske og får ham til å undre seg. Gjennom bestemoren får han innsyn i hva de to hadde sammen. Hun forteller ham om hvordan de møttes, bryllupsreisen og barnefødslene. Kjærligheten og de tunge dagene de hadde sammen, forteller hun også om.

Bår la venstrehanda si klumsete over nakken min, og så sat vi berre slik. Vi sa ikkje noko.”

Tor møter den to år eldre Synne som arbeider på den lokale kiosken. Det viser seg at hun kjenner Bår fra sin egen barndom. De to deler opplevelsene sine og finner trøst i hverandre. De har begge mistet noen de var glad i og kan forstå hverandre uten for mange ord.

Då skvett eg så eg held på å tisse på meg. Der står han, den halvnakne mannen med alt håret. – Eg heiter Bår, seier mannen og strekkjer fram eine handa. – Eg heiter Synne, kviskrar eg”.

Til slutt begynner Tor å føle at han finner svar, fulle av respekt og ærlighet om Bår. Kanskje er tiden endelig kommet for Tor til å besøke graven til Bår.

Jeg kjenner det med en gang jeg går forbi kirka. Det er ikke kjangs for at jeg går inn på gravlunden i dag.

Det er noe eget med en bestefar. Noe godt, spennende, litt skummelt, klokt og trygt. Sånn var det med min bestefar også. Mest trygt og godt. Kanskje det er derfor denne boken treffer meg og andre sånn følelsesmessig? Fordi vi minnes vår egen oppvekst? De spennende tidene med bestefar, der vi slapp unna foreldre, søsken og andre? Jeg tror det. Min oppvekst var på samme måte som forfatterens, preget av min gode bestefar, og ja, jeg ser jo at det gjør meg nesten innhabil når jeg skal anmelde denne boken, men det får så være. Denne boken fortjener å bli skrevet om. Innholdet gir nemlig gode minner. Den får meg til å huske da jeg forsiktig ble vekket om natten, fordi bestefar ville ha meg med ut å fiske storsei i robåten. Da vi sammen laget fossekall i snekkerbua, gikk en tur opp på knausen, kjørte en tur i den røde gamle bilen og gjorde alt det som gjør at man savner bestefar. Når jeg leser denne boken, slår det meg hvor vakker, dyp og full av respekt den er. Den er skrevet med kjærlighet.

Det grunnleggende i denne boken er behovet for å vite det man aldri fikk spurt om. Fordi bestefaren valgte å forlate livet. Vi får vite hvorfor, hvor og hvordan dette skjedde. Den brutale sannheten fortelles slik den er. Hvordan han forberedte seg, tok valget og avsluttet livet. Å få det servert slik kan man tenke er brutalt, men det er skrevet med respekt for det valget som ble tatt. Og når man samtidig får vite bestefarens historie, så blir valget hans på en måte forståelig. Fordi vi får vite hans mening med livet.

Boken består på en måte av flere historier, samtidig som det er den samme. Forfatteren har valgt å fortelle dem fra synspunktene til de som forteller dem. Godt flettet sammen for at vi skal forstå sammenhengen og andres meninger om Bår. Jeg får en følelse av å være tilstede når jeg leser dem. Når Bår og de andre arbeider ved sagbruket blir man dratt med inn i handlingen. Man kjenner nesten den gode lukten av sagspon og smaken av brødskiver med brunost. Når det lages demning ved bekken er jeg med og legger stein og ser vannet stige. Og når de harde arbeiderne på verket svetter og sliter, blir det varmt. Det er så godt beskrevet at jeg ser det klart for meg. Jeg har aldri vært inne i produksjonshallene ved Verket i Sunndalsøra, men nå føler jeg at jeg har vært der.

Bestemoren, Lily, beskrives som en storrøykende, koselig, bestemt dame. Hun sitter på sin faste plass ved vinduet. Tar seg en rullings og kikker ut i hagen som hun og Bår laget sammen. Hagen som hun og Tor rydder opp i. Der ute i hagen er det lille redskapshuset som får Tor til å undre seg på hvor syk bestefaren var. Han finner en demontert trappeheis der ute, og spør seg selv: ”Var bestefar så syk?” Til flere spørsmål han får svar på, til mer skjønner vi og han at bestefaren hatet å være syk. Hatet å ikke lenger kunne beskytte sine nærmeste. Vi begynner å forstå valget som bestefaren tok.

Boken er både alvorlig og morsom på en god måte. Vi får historier der voksnes morsomme opptredener fører til alvorlige situasjoner for andre. Vi hører om et miljø der alle kjente alle i en bygd preget at samhold. Kommentarer som ”eller Banditten som vi kallar han, etter at han vart einarma” sitter løst i denne boken. Ærlige og gjengitt med den rette snerten, blir de morsomme, selv om alvoret ligger bak hver eneste en av dem.

Det er en stor roman dette, fordi den beskriver noen av de dypeste følelsene vi har. Følelser som vi for bare noen tiår siden ikke snakket om. Det er med glede jeg ser at vi har kommet så langt at vi kan snakke om slike ting. At det kan gies ut en bok der slike følelser kan deles, gleder meg enda mer. Da jeg var ferdig å lese boken, satt jeg litt undrende tilbake. Det slo meg at det er vågalt å skrive en slik bok. Selv om vi som samfunn setter pris på det, så undret jeg meg over hvilke valg forfatteren tok, da han bestemte seg for å skrive den. Hvorfor har han skrevet denne boken, og hva gjorde det med ham som menneske og barnebarn. Jeg bestemte meg for å spørre ham, og sendte ham noen alvorlige spørsmål. Mest for å kunne forstå det selv, men også for å få frem forfatterens hensikt med boken.

TigerGarte1Her er spørsmålene og svarene fritt gjengitt: 

1. Hvem har du egentlig skrevet denne boken til?

– Bestefar. Aller, aller mest til bestefar, som boka også er dedikert til helt i starten. Men også til min bestemor, som taklet min bestefars selvmord bedre enn noen av oss andre. Hun sto igjennom det, den lille dama, som et ruvende og trygt fjell.

2. Hvorfor har du skrevet den?

– Dette er en sann historie, om min bestefar som tok livet sitt fordi han ble syk. Han var en arbeidskar, og stoltheta hans og omtanken hans for oss i rundt ham gjorde at han tok et valg om å forlate oss, helt sikkert med en tanke om at vi skulle få det bedre da. Forholdet mitt til ham kan lettest beskrives som en uforbeholden kjærlighet og enorm beundring. Han lært meg å snekre, kjøre bil, sjekke damer… Jeg tilbrakte somrene hos ham, og han var som en slags andre far for meg.

Da han tok livet sitt var jeg fullstendig knust. Gikk inn i et mørke som jeg så vidt klarte å komme meg ut av for å være med i begravelsen hans. Der leste jeg et dikt som jeg skrev til ham, og var med på å senke kista hans ned i jorda.

Deretter rømte jeg fra alt som hadde med dette å gjøre. Jeg har aldri dratt tilbake til gravstedet hans. Jeg vet ikke engang hvordan gravsteinen hans ser ut. Jeg rømte fra det. Rømte fra han, slik som jeg kanskje følte at han rømte fra meg.

Helt til nå. For dette hadde ligget og gnaget i meg i så mange ord. Spist meg opp innvendig. Nå måtte jeg få det ut. Tørre å tenke på det igjen. Tørre å huske han. Og ikke minst: Forsone meg med det som skjedde. Og med det han valgte å gjøre. Å forlate meg. Forlate oss. Dette er mitt forsøk på det. Og det føles bra så langt.

3. Jeg har en formening om hvorfor du veksler mellom nynorsk og bokmål. Men vil gjerne at du selv forteller hvorfor?

– Dette gjorde jeg for å få frem de ulike stemmene, og ikke minst for å få frem følelsen av tilhørighet, og viktigs; følelsen av å IKKE høre til. Tor kommer til et sted der hvor alle snakker annerledes enn ham, ser rart på ham, og der hvor slettes ikke alle ønsker ham velkommen. Han må kjempe for sin plass og sin rett til å få ta del i. Denne utfordringen og følelsen av avmakt syntes jeg kom best frem om jeg lot han snakke og tenke på bokmål, mens alle i rundt ham snakket nynorsk.

4. Gråt du når du skrev den?

– Jeg har fortrengt hele skriveprosessen. Husker ikke så mye av den. Jeg gikk inn i en boble på en måte som jeg aldri har gjort før. Dette kommer nok til å være den boken som vil bety mest for meg selv, i hele forfatterskapet mitt. Jeg kom meg gjennom det, det er det viktigste. Jeg gråt sikkert mye. Men ikke så mye som mamma gjorde da hun leste boka for første gang. Hun gråt fra start til slutt. Så ekte er den fortellingen. Så trist er den. Men kanskje kan boka mi gjøre ting bedre? Da blir jeg i så fall lettet og glad og vil føle at alt, uansett, vil ha vært verd det. Og ikke minst har jeg da fått æret bestefaren min på en måte som han fortjente. For han fortjente langt bedre.

Takk for at du får meg til å savne min bestefar, Tiger Garte.