Gerhardsens testamente

GTTittel: Gerhardsens Testamente
Sjanger: Spenningsroman
Forfatter: Ørjan N. Karlsson
Sider: 348
Forlag: Juritzen
Utgivelsesår: 2012
ISBN: 978-82-8205-220-7

At jeg leser en bok som er skrevet i jegform, er faktisk ganske oppsiktsvekkende. Min bestemte sære mening, er at det er tredjepersonfortellinger som er best. De som man kan lese og samtidig ha oversikt over hendelsene, fordi man på en måte sitter i luften over historien og ser ned på den. Jegformen blir ofte for snevert synes jeg, og at det ofte er begrensende for historien som fortelles, at forfatteren hadde fått skapt et mye bedre produkt i tredjeperson. Så hvorfor i alle dager har jeg så lest denne som er i jegform?

Tittelen og teksten bak på omslaget var avgjørende. Smak bare litt på det: Gerhardsen testamente! Man tenker hemmeligheter, konspirasjoner, intriger, maktkamp, etterkrigstid, posisjonering og oppgjør. Ting som vi elsker å lese om. Og når det draes inn navn som Håkon Lie, Jens Christian Hauge, Torbjørn Jagland og Einar Gerhardsen, da blir fristelsen for stor. Og jeg innrømmer glatt at denne boken ikke har tatt noen skade av å være skrevet i jegform. Men tro nå endelig ikke at jeg nå kommer til å kaste meg over alle bøker med jegform av den grunn. Jeg tar meg fremdeles den frihet det er, å bare anmelde de bøkene jeg selv velger.

Gerhardsens testamente er en litt uvanlig actionfylt politikrim. Kyrre Kaupang, en litt snodig etterforsker med både kvinneproblemer og litt rare tanker om de fleste ting, blir kontaktet og revet ut av en ellers rutinemessig tilværelse i en liten avdeling han er plassert i, etter å ha møtt problemer som tidligere Kriposetterforsker, av riksadvokaten i hemmelighet. Han blir bedt av ham å nøste opp i omstendighetene rundt et mord på en mediesky reder. En reder som viser seg å ha en finger med i den hemmelig organisasjonen Stiftelsen. Kaupang er i tvil om han skal ta på seg dette oppdraget, men ser at dette er en sjanse til å komme tilbake i operativ tjeneste igjen. Han burde kanskje tenkt seg om en stund til, før han takket ja.

Boken gir oss ikke bare en krimhistorie, men også fortellingen om Stiftelsen, som blir opprettet av Håkon Lie på oppdrag fra landsfaderen Einar Gerhardsen. Målet til Stiftelsen er å bekjempe kommunismen gjennom overvåkning, og som jeg forstår, de midler som måtte være nødvendige. Håkon Lie og Jens Christian Hauge går inn for oppgaven med stor iver, og det etableres raskt en gruppe maktpersoner som utgjør styret i denne hemmelige organisasjonen. Handlingene flettes sammen i boken, ved at vi får et innblikk i hva som skjer i fortid og nåtid. Meget godt flettet sammen faktisk. Vi får til enhver tid akkurat nok informasjon om fortiden, til å forstå nåtiden. Nåtiden som Kyrre Kaupang er i ferd med å avsløre.

Kyrre Kaupang møter ganske raskt Cathrine Bodøgård, og sammen kaster de seg ut i oppgaven med å finne ut hva som skjer. Cathrine er tilknyttet politiets livvakttjeneste, og vi får gjennom henne vite både det ene og det andre om landets maktelite. Forfatteren har selvfølgelig funnet på alt sammen. Men på en måte som slettes ikke er utenkelig. At Kronprinsesse Mette Marit deler ut rojale skyllebøtter, kan jeg godt tenke meg skjer i det virkelige liv. Men det er ikke bare gjennom Cathrine Bodøgård vi får vite hva som skjer i hovedstaden. Forfatteren har flettet inn kommentarer både om 22 juli, denne mistanken mange av oss har om at tannleger arbeider svart, og sammenligner situasjoner som oppstår underveis med faktiske hendelser og personer. Og av og til kan de fremstå som småflaue fraser og forfatterens egne personlige meninger. Men som alltid i en god bok, så tilgir jeg forfatterens forsøk på å tvinge på meg sin egen litt sære humor og kommentarer.

OrjanHelten, Kyrre Kaupang, nærmer seg etter hvert mulige løsninger på hva som har skjedd. Og på veien dit myrdes maktpersoner på rekke og rad. Han oppdager at han er den som kan mistenkes for disse mordene, og står plutselig alene mot alle. Han blir etterlyst, og klarer så vidt å unngå å bli pågrepet. Hans tidligere kollegaer i Kripos vil mer en gjerne taue ham inn på kammeret og kryssforhøre ham. Han bruker de han stoler på og nærmer seg den endelige løsningen, mens vi får vite at Torbjørn Jagland er i overhengende fare. En mørbanket Kyrre Kaupang tar ansvar, og vi får en spennende og overraskende slutt. En slutt jeg ikke så komme. Og det liker jeg. At en bok gir meg som leser flere muligheter for hvem som kan stå bak det som har skjedd.

Stiftelsen har tatt steget inn i vår tid, og har overlegen teknologi. De holder til i en gedigen fjellhall. Som er en av flere, og overvåkningen er nesten total. Kyrre Kaupang blir til slutt en trussel for selve eksistensen til organisasjonen. Han blir en fiende for dem, og kan ikke stole på noen. Det er i hvert fall det han selv tror. Om han klarer å oppklare truslene og redde Torbjørn Jagland fra den sikre død, må du selv finne ut av.

Boken omhandler virkelige personer i en fiksjon. Dette er ikke så vanlig i norske bøker, men ganske vanlig i utenlandske. Og jeg synes det er på tide at det blir slik også her til lands. Det skaper nye spennende vinkler å se historien i. Og det er godt gjort å flette sammen fiktive personer med ekte av forfatteren. Håkon Lie, for eksempel, fremstår som en hard mann i boken. Og det må han jo også ha vært i det virkelige liv for å gjennomføre etterkrigstidens politikk. Men om han har beordret drap på regjeringsmedlemmer kan vi jo bare spekulere i. I boken gjør han det, og det er da man får et innblikk i hvor viktig noen synes det var å forsvare landet vårt mot kommunistene. Einar Gerhardsen fremstår som mer angrende og myk enn Lie, og det skaper en god fremstilling mellom konstruerte motpoler i handlingen. De to utvikler en slags motstand mot hverandre. Og det som i utgangspunktet var ment å skulle skape en organisasjon for å tjene landet, blir en slags verkebyll mellom dem. Og handlingen rundt dette er godt beskrevet i boken. Man skjønner mer av hva som måtte til på den tiden, for å skape sikkerhet for landet vårt. Stiftelsen avslører i følge boken en del kjente spioner, og forebygger fremtidige svik. Og det er faktisk ikke så utenkelig at en slik organisasjon finnes i det virkelige Norge den dag i dag.

Boken er skrevet av Ørjan N. Karlsson. Han har bakgrunn fra forsvaret og er i dag avdelingsleder i Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap. Han burde således vite en del om hva som har skjedd og er mulig i samfunnet vårt. Han skriver i en stil som er lett å lese, og som forklarer godt hvordan helten tenker og gjør ting. De små avbrekkene om dagligdagse hendelser er forfriskende og ekte. Som å ligge i vater på sofaen, kaffekrus som får seg en svingom, kontakt mellom personer, utgåtte operativsystem og plutselige følelsesmessige utbrudd. Alle gir de boken en ekstra opplevelse, med en god observant snert. Som leser kan man bli overrasket over hva som kanskje er mulig å gjennomføre i vårt samfunn, bare man setter sammen de rette personene og spekulerer ut de nødvendige løsningene. Men for de som har fulgt med i timene når Norges rolle i verden omtales, bør ikke bli overrasket. Boken kan for dem bli en slags bekreftelse og oppsummering av hva man har hørt og lest tidligere. Norge er et rikt land, og vi har ikke blitt rike bare ved å være flinke og ha lommeboka fulle av olje, fisk og vannkraft. Denne boken gir deg et lite innblikk i de tingene som ligger bak det at vi sikret våre verdier på et tidlig tidspunkt, og fremdeles gjør det. Hvordan man skjuler slike organisasjoner i budsjetter og gjør dem mektige og effektive, er også noe som bør skape tanker om makten i Norge, hos dem som ikke vet for mye om vår fortid frem til nåtid.

I Gerhardsens testamente har vi blitt kjent med en helt som vi vil vite mer om. Og nettopp det er jeg så heldig å vite at vi får. Forfatteren arbeider med oppfølgeren, og blant annet Jens Christian Hauge fra denne første boken om Kyrre Kaupang er med videre i handlingen. Tysklandsbrigaden og hendelsene ved arrestasjonen av Arne Treholt er også med. Og det ryddes gjerne plass i min bokhylle for enda en spennende bok fra Ørjan N. Karlsson.

Forfatteren gjør seg ikke til en kjepphøy ordnerd gjennom Gerhardsens testamente, som tror han skriver mer spennende enn han faktisk gjør. Han treffer akkurat der han skal treffe med ordene sine. Han får oss til å ville lese mer, fordi vi undrer oss. Det er brukt erfaringer fra hans yrke, fakta fra landets historie og en god dose fortellerkunst. Forfatteren har levert en spennende bok som det er en fryd å lese.