Boken er glimrende

Heidi Hareide anmeldte Mysteriet i Digglitt.no

Tittel: MYSTERIET  Bok
Forfatter: Vidar H. Andersen
Forlag: Nova Forlag 2013
Sider: 560

Det var med nysgjerrighet jeg tok Mysteriet i hendene.  Porselensansiktet på omslaget gir meg en eventyrfølelse som kribler litt i ryggraden. På en måte vekker den allerede den dypere oppmerksomheten min. Hvem er denne kvinnen med det blå og med det røde øyet, og hva vil hun fortelle i sin sorte og hvite verden?
Baksideteksten er kort og konsis og sier akkurat nok til å ville vite mer om Else som er bokens hovedperson.

Eventyrfølelsen fortsetter i starten av boken. Slik lille Rødhette spaserer i skogen med ulven i bakgrunnen, opplever jeg at Else’s  livhistorie formidles. Historien virker ryddig, kronologisk og oversiktlig. Else er flink med data og med natur, men Else er ikke flink med mennesker.

Hun vokser opp hos fosterforeldre og sitter igjen uten noe da de brått dør. Hun kjenner ikke sine biologiske foreldre og blir en ensom fugl.  Hun blir kjent med Jens som utnytter henne og trekker henne inn i en felle der hun medvirker til mord. Hun dømmes og fengsles mens Jens går fri. Hun lover hevn og den kommer.

Igjennom møtet med Else og Jens forplanter kriblingen i ryggraden seg videre til tankene som vil vite mer, og jeg som leser er fanget. Nå begynner «Mysteriet» å fortone seg som mer enn en god kriminalroman, den har ett viktig budskap. Virkeligheten med alle sine skarpe fasetter og muligheter i gode eller onde intensjoner, blir også fremtredende og troverdige faktorer. De faktiske forhold som kan skje oss alle i vår naive sårbarhet i dagens teknologiske verden og i møte med feil mennesker, begynner å skrike som ropetegn fra boken og gir varseltrekanter i hodet.

Denne opplevelsen forsterkes gjennom hele boken. Vidar H. Andersen har skrevet en god og kreativ kriminalroman der man bare MÅ lese videre for å se hva som kommer. Samtidig blir jeg forbløffet over å oppleve at jeg også igjen og igjen får tilbake følelsen av det sorte og hvite som omslaget på boken har. Sjakkbrettet der Else og Jens spiller ut sine brikker mot hverandre og som skaper død og elendighet for verden rundt er så genialt opplagt at denne boken også burde vært innunder pensum ved dataopplæring på skoler og kurs som ett knallgodt eksempel på forebygging til bedre forståelse av nettvett og personvern.

Når jeg avsluttet boken med sine fargerike karakterer, så egger den til å ville se hva som videre skjer med Else. Neste bok om Else er allerede memorert som kommende innkjøp.

Mer av innholdet vil jeg ikke fortelle dere for denne må dere som er bokormer, krimelskere eller samfunnsopptatte, kjøpe og lese selv. Hele regnbuespekteret finner dere her, – jeg har dratt frem det sorte med kriminalhistorien og det samfunnsviktige med det hvite. Resten av farvespekteret i boken er en ren fornøyelse.

Plutselig slår det meg- kan jeg gjøre dette? Skrive denne anmeldelsen?
Hvorfor og hvorfor ikke?  Vidar H. Andersen viser gjennom «Mysteriet» og Else, at vi underveis ikke alltid vet eller har forutsetninger til å vite mer enn det avsenderen gir oss. Dette er viktig og minner oss på at vi må ta ansvar selv.

Så hvorfor burde jeg ikke skrive den anmeldelsen? Jeg er forfatterens bokelskende søster og jeg kan derfor sees på som inhabil.

Hvorfor bør jeg skrive denne anmeldelsen? Jeg er en bokelsker med kritisk sans og jeg sier at jeg er forfatterens søster.  Jeg kan noe om samfunnsnytte og ser forebyggingsklosser en kan bygge samfunnsklokskap på i henhold til refleksjonsverktøy for vår egen vurdering og synlighet i dataverdenen.

Inhabilitetsspørsmålet sender jeg videre til dere som leser dette. Det er deres ansvar å kjenne på om det jeg har skrevet gir dere lyst til å lese «Mysteriet». Mitt budskap er det samme likevel – boken er glimrende.