Hvordan skrive en bok

SkrivemaskinJeg har selvfølgelig IKKE fasiten på hvordan man skal skrive en bok. Men jeg har noen tanker rundt det som jeg gjerne deler.

Sanne og usanne historier:
Å si at gode historier bare er sanne eller usanne blir ikke riktig i den litterære verden. Legger man til gjengitt, oppdiktet og basert på en sann historie blir det riktig. Mange bestselgere er ofte basert på sanne hendelser som er dramatisert, og videre tillagt forfatterens fantasi og kreativitet. Eksempler er Dan Brown som bruker fortidens symboler, Wilbur Smith som tar med Nelson Mandela i sin handling fra Sør Afrikas gullgruver, og for å ikke glemme de utallige spionromaner som har innbefattet statsledere og politisk utvikling for å skape en handling.

Jeg tror at de mest solgte bøkene er de som baseres på sannheten, tillegges figurer og handlinger som kunne vært virkelig. Altså kan man konkludere at disse er usanne, men med sanne historiske aspekter. Det viktige er at historien oppleves sann og ekte for leseren. Altså at det kunne vært virkelig.

Research, sannhet og usant:
”Kunne vært virkelig.” Smaker man på den uttalelsen, kan man fort skape konspiratoriske teorier og livlige diskusjoner på en eller annen selskapelighet. Selvfølgelig må man begrense seg og kunne se at man har lest en bok som er funnet på av en forfatter. Klarer forfatteren å få lesere til å tro på innholdet, er han god. Som for eksempel Davinci Koden og Engler og Demoner. Dan Browns bøker som har skapt en hel ny turistindustri i Paris, Roma og Vatikanet. Folk valfarter til stedene som er omtalt, og presteskapet i Vatikanet fordømte både bøkene og forfatteren på grunn av påstandene om innholdet. Noe som igjen ble oppfattet som et sannhetsbevis for mange lesere. Fordømmelsene ble forøvrig kraftig dysset ned, når det samme presteskapet opplevde et mangedoblet besøkstall til Vatikanet. Snakk om bok med markedsmakt sier nå jeg.

I ettertid har det jo også kommet et utall med bøker som er ”basert på Dan Browns… i samme sjanger osv..”. Skrevet av forfattere som vil sko seg på en annens suksess, forlag som vil være med på pengegaloppen og alle de andre som er med innen markedsføring osv… Om Dan Brown er en god forfatter kan jo diskuteres. Men at han er genial når det gjelder markedsføring er det jo ingen tvil om. På bakgrunn av en ide og god research har han skapt historier som ennå selges i millionopplag.

Forfattere som baserer historien sin på virkeligheten kan ikke tillate seg å bruke fantasien uhemmet. Det må være med rot i virkeligheten. Og dette betinger da at forfatteren vet en del om hva han skal beskrive og legge handlingen rundt. God research er ofte avgjørende for et troverdig resultat som gjør at leseren opplever den gode flyten. Flyten som gjør at timene går og man ikke kan legge fra seg boken. Flyten sammen med handlingen som man kan identifisere og oppleve spenningen i. Flyten som en forfatter kan oppnå og nyte, er den samme flyten som leseren også vil oppnå mener jeg.

Vi må aldri glemme at forfatteren er bokens første leser. At leseren sitter igjen med en god opplevelse og er skuffet over at boken plutselig er slutt, gjør den faktisk til en god bok.

Research kan gjøres på mange måter i dag. Før måtte man gjerne reise og undersøke. I dag kan man bruke Internett og oppnå nok research for å vite tilstrekkelig til å legge en handling i for eksempel et geografisk område. Vi har for eksempel Google Earth, Wikipedia og presentasjoner om det meste. Dette gjør det enklere å beskrive omgivelser og legge handlinger til steder man aldri har vært. Men å oppnå forståelse av miljøer og kulturer betinger fremdeles at man er der og opplever dem.

Research har ingen fasit og god planlegging er ofte avgjørende for resultat. Man vil helst ikke oppdage at man midt i skrivingen mangler informasjon. Da vil man kunne oppdage at den kreative prosessen brytes, og videre research endrer også det du allerede har skrevet. Gjør man grunnarbeidet skikkelig vil man ha tilstrekkelig informasjon for å skape historien.

Selvfølgelig kan man researche seg helt bort. Det finnes nok av de som tror de må beskrive alt i fra fargene på trappetrinn og hvor langt gresset var på plenen ved siden av trappen. De som er for detaljrike blir ikke bestselgere. ”Vil jeg vite mye om kjoler kan jeg lese et moteblad”. Omtrent sånn omtaler Stephen King den saken. Og han har helt rett. Å bli nedlesset i tunge beskrivelser om tapet, tepper og alskens pyntegjenstander uten at de har den minste betydning for historien, er å fornærme leseren. Det blir som Chekovs lov: Hvis det henger et omtalt gevær over peisen, skal det geværet være avfyrt innen teksten er avsluttet.

KreativPennSynsvinkel og research:
Hvordan en forfatter velger å se en historie er også avgjørende for kvaliteten. Jeg mener at å lese bøker som er i tredjeperson er best. På grunn av at jeg opplever at både forfatteren og leseren ser en handling bedre hvis man ser den i helhet. På en slags måte ovenfra og ned i et slags tankeskapt visuelt teater. Men jeg ser også at man samtidig kan skape alvorlige misforståelser hvis man skal beskrive en sann hendelse i tredjeperson.

Som et enkelt eksempel kan en liten historie om den fremmede katten ute på trappen her bli sånn:

Jeg ser katten:
”Katten sitter på murkanten og kikker inn på meg som skriver denne teksten. Det ser ut som den tenker på at været er fint. Den slikker pelsen sin og løfter litt sånn forsiktig kosete på føttene.”

Katten ser meg:
”Best jeg følger med han som sitter der innenfor vinduet. Så sent som i går ble jeg jaget fra en annen trapp. Brrr.. Kaldt er det også. Tenk hvis jeg kunne funnet et varmt sted til føttene mine. Og nå har jeg skitnet til pelsen min igjen også. Møkkadag!”

Man kan ikke beskrive sannheten uten å gjøre god research. Et gammelt ordtak sier at man ikke skal dømme før man har gått i en annens sko. Og skal man gjøre det, så bør fakta være på plass. Hele vårt samfunn er basert på nettopp sanne fakta.

Skal man beskrive sannheten i tredjeperson er man nesten å anse som journalist. Og da snakker vi plutselig om biografier og artikler. Historier som krever bekreftede alibi og beviser. Som forfatter kan man finne på og skape ut i fra en liten ide fra notisboken, en film eller et radioprogram. Det trenger ikke være sant. Man trenger ikke bevise noe. Og det gjør jo ikke Dan Brown heller.

Litteratur og journalistikk:
En historie som fortelles er enklere å skrive av flere hvis den er sann. Ta for eksempel en Feature Journalistisk historie. Feature Journalistikk er den formen for Journalistikk som er nærmest det å skrive bøker. Journalistikk er mye nærmere det å skrive bøker enn mange tror. I hovedsak er forskjellen lengde, innbinding, sannhet og fiksjon.

I de fleste tilfeller oppfattes den som sann fordi det er journalistisk. Eller man tar for gitt at den er sann fordi den som oftest presenteres i en avis, vedlegg, eller magasin. Vi har en tiltro til sannhetsprinsippet når vi leser tekster levert fra journalister.

Et godt eksempel på en god journalistisk historie er ”Den usynlige” av Bernt Jakob Oksnes i Dagbladets Magasinet:

Referanse: http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/

Overskriften: ”Ingen kom i begravelsen hans. Dette er jakten på en død manns liv”

Overskriften med underteksten gir forfatteren umiddelbar oppmerksomhet. Ved å trigge leseren oppnår forfatteren å skape nysgjerrighet, en slags utenkelig situasjon for oss om at vi skal dø alene.

”Han kom syklende på sin DBS ned Bentsebrugata, Oslo. Ingen visste hvor han hadde vært eller hvor han skulle, eller om han lette etter noen. Det eneste vi vet, er at mannen syklet over brua denne torsdagen, 5. oktober, noen sekunder over to på dagen. Og Akerselva fløt som før og slik den alltid skal gjøre etter den dagen. Men for hjertet er livet enklere. Det slår så lenge det kan. Så stopper det.”

Slik begynner fortellingen om den usynlige Jan Erik Fosshaug. Briljant begynnelse. Som leser oppfatter man raskt at dette kunne skjedd oss alle. Men at ingen skal huske oss, og at vår død ikke legges merke til skremmer oss. Dette må vi lese. Og vi leser til vi kommer til:

”- Foreldrene er døde. Han var enebarn. Ingen andre gjenlevende slektninger er funnet. Vanligvis finnes det en eller annen. Men ikke her.”

Ingen av oss er kanskje alene, men noen av oss kjenner de som er det. Som ikke har barn, foreldre, søsken eller… ja ingen uten oss og noen andre bekjente. Slike historier får meg til å tenke på mine barn og deres fremtid, på en gammel tante som vi fant død etter noen dager.

”Kista med Jan Erik Fosshaug blir skjøvet inn i ovnen klokka 11.02. Myk, dvask popmusikk på radioen. Ellers er det bare mekanikk. Og snart flammer. Opp igjennom pipa av krematoriet. På 72 minutter er det over. I en industriell boks av stål ligger et liv i aske.”

Beskrevet som om vi bare blir lagret og satt bort hvis vi ikke har noen. Sannheten beskrevet rått og ekte. Vi leser videre og oppdager at det er noen der allikevel. Noen som ikke hadde vært der hvis det ikke var for journalisten som gjorde sin gode research og ikke ga opp.

”- Døden … Man vet aldri når den kommer. Skremmende, sier hun. Presten går foran, kappekledd, i sort, med en koffert. Vi stopper, ved veis ende. – Vil noen av dere sette ned urnen? Spør presten. Halvsøsteren nikker. Snart senker hun urnen, som likner gull, men bare er av stål, hun firer den ned i dypet. Til slutt har hun bare det svarte båndet igjen, i hånda.”

Vi opplever en slags lykkelig slutt, men også at en slik historie er skremmende sann. Den er resultat av god journalistikk med research og oppfølging. Og den viser oss en virkelighet om våre medmennesker som vi ikke tenker på. Kanskje ikke vil tenke på. Kanskje får en slik historie oss til å tenke annerledes, når vi ser en som ikke er som oss i den gemene hop. Den viser at å skrive er et håndverk som krever innsikt og god planlegging.

Sjangere og valg:
Sjangere kan i hovedsak deles i to hvis man vil. Sant og usant. Bekreftet og oppdiktet. Jeg vil mene at sjangere er mye mer enn disse to. Vi har kriminaler, western, historiske romaner, Science fiction, kiosklitteratur osv… Og disse vil igjen kunne deles i sjangere avhengig av historiske tidspunkter, geografi, tidsepoker, formater osv…

Sjangere avgjør ofte hvor store friheter en forfatter kan ta seg i forhold til sannheten. Science fiction, eller vitenskapsdiktning om man vil, er vel den sjangeren som gir mest frihet i forhold til usannheter og fri dikting når det gjelder handling, omgivelser og samtid. Her kan en forfatter finne på det meste, men må allikevel skape troverdighet i historien. Hvis man leser tidligere historier om fremtiden så kan man enkelt se at dette ikke stemmer med virkeligheten fordi vi er i den fremtiden nå. I følge en del forfattere skulle vi nå kunne fly rundt omkring bare ved hjelp av tankens kraft. Vi kan mene at disse skaper konspirasjonsteorier og diskusjoner som vi skulle klart oss uten. Samtidig er det et faktum at de også har skapt historier som vi fryder oss over når vi ser dem filmatisert gjennom Hollywoods øyne. Filmer som 2012 osv… gir oss spenning og underholdende opplevelser, samtidig som de får oss til å tenke. Tar vi for eksempel filmen ”The Day The Earth Stood Still” så har forfatteren tatt utgangspunkt i sannheten om at vi forbruker bort jorda, og lagt til en slags universell justisenhet som skal straffe oss for det. Altså et godt eksempel på Science fiction som kan få oss til å tenke på konsekvensen ved å ikke passe på miljøet vårt. En ganske godt manus som ble en film som setter miljøspørsmålet i et nytt lys, og som får flere til å tenke.

Sannhet og oppdikting er avgjørende for hva man oppfatter som sjanger. Science fiction og historiske romaner kan man si er to ytterpunkt. Men samtidig kan de være et og samme. Ser vi på Dan Brown sine bøker vil jeg påstå at man har denne sammenhengen. Det er Science fiction å lage en bok basert på gamle skrifttegn og relatere dem til historien slik han har gjort i sine bøker. Det er Science fiction når Clive Cussler skriver om de mest fantastiske historier om gamle dampskip begravd i ørkenen osv… Saken er at dette de skriver er sammenblanding av sjangrer som fenger oss og tar oss med storm. En sjanger er ikke nødvendigvis alltid konstant, men kan settes sammen for å utvikle nye. Å velge sjanger, eller en sammenheng av flere er som oftest et langsiktig valg for en forfatter. Og da også fordi den ofte forventes av leserne og forlagene.

SkrivdinhistorieEn god historie til meg:
Den beste historien er en fortelling som tar fra meg nattesøvnen. Gjør den ikke det, er den mest trolig bare en mellombok som jeg leser mens jeg venter på en ny utgivelse, eller leter etter en som jeg ikke vet finnes ennå.

En forfatter kan enkelt miste meg som leser. Han trenger bare å bli høy på pæra og se på seg selv som en slags allvitende spåmann. Altså den forfatteren som mener det er leseren det er noe galt med. La vi bare være enige om at det nesten aldri er noe galt med leseren. Nesten fordi man av og til kjøper noe man ikke har forutsetning for å forstå, og videre ikke evner å innrømme at man faktisk har gjort nettopp det.

Den først boken av Clive Cussler holdt meg våken, den andre også. Den tredje sovnet jeg av. Fordi Cusslers evne til forandring ikke er tilstede. Handlingen er ny hver gang, men man ”vet” hvordan dette går. Dan Browns nyeste bok ”Det tapte symbol” skuffet. Han fornærmet meg som leser når banditten plutselig ble sønnen, som han tidligere hadde beskrevet som en egen person. Kjempetabbe! Jeg kjøpte boken i utgangspunktet fordi Dan Brown har bygget opp en tillit til meg med sine foregående bøker. Han skriver under en sammenheng av sjangere som tiltaler meg. Historiske romaner med høy actionfaktor. Nå vil jeg tenke meg om før jeg kjøper den neste som kommer fra ham.

Jeg leser ca 50 – 100 bøker i året, og de beste av bøkene mine, kan jeg lese mange ganger i løpet av mange år. Jeg har noen sånne merkelige nykker. Graham Green sier det slik : ”Man må være litt gal for å skrive en bok”. Jeg har kanskje utviklet en litt galskap når jeg skal velge en bok å lese. Jeg er utrolig kresen og leser ikke bøker skrevet i jeg-formen. Det blir fort snevert og lite oversiktelig syns jeg.

Finner jeg en bok jeg vil lese, og den er full av beskrivelser om tapet, kjoler, bilfarger og alle mulig merkelige detaljer, for å få boken på mest mulig sider, gremmes jeg. Og jeg må eie bøker. Er den verdt å lese, er den verdt å eie, for en stund, eller for alltid. Det er forskjell på det. Noen leser jeg og gir bort til Fretex. Andre har jeg for alltid. Det er de som jeg kan lese om igjen og om igjen fordi historien fortelles med en slik dyktighet at både plott, konflikter og resultat blir underordnet. Boken Faisals Ring av Bjarne Reuter er slik. Historien om gutten som skulle hjelpe en prins og bli rik som belønning. Hvordan de kjemper seg i vei og slutten som er nydelig med sin vridning mot det medmenneskelige og tilgivelse. Bøkene av Wilbur Smith med sine beskrivelser av jakt, pirater, kjærlighet og ære er andre.

For meg er også den beste fortellingen den historien som jeg kan leve meg inn i og oppleve som ekte. Den som forfatteren lar meg delta i gjennom å bruke min fantasi og evne til å ”se” for meg landskap, rom, miljøer og kulturer. Den trenger ikke være ekte, men oppleves som det. Fra forfatterens side betinger dette god kommunikasjonsevne, research og planlegging av begynnelse, midtstykke og slutt.

Karakterer & Synsvinkler
Egenskapene hos hovedpersonen er det som leseren enten kan, eller i mange tilfeller må identifisere seg med, hans evner, stilling eller følelsesmessige tilstand. Kort sagt egenskaper som i sterk grad kan prege teksten og historiens fremgang. Hovedegenskapene bør prege forfatterens planlegging av en eventuell bok, fordi man da har et bedre utgangspunkt av denne personens begrensninger og roller man kan pålegge ham eller henne.

En hovedperson uten dårlige egenskaper blir fort kjedelig. Hvis man tillegger en person bare gode eller dårlige egenskaper blir det fort tydelig at man ikke har den nødvendige empati, og dermed innsikt i personens egenskaper. Ingen har bare gode egenskaper. Man kan for eksempel tillegge en tilsynelatende from prest delvis perverse lyster seksuelt, men samtidig spille på hans godhet. Leseren forstår ofte at ved å beskrive en slik delvis pervers egenskap beskriver prestens trang til å ha en motvekt mot alt det gode og fromme han skal takle i sitt arbeid. Men da bare hvis man legger opp til den rette beskrivelsen, og ikke lar leseren plutselig befinne seg i en uforståelig situasjon med en pervers prest.

Omgivelser & Beskrivelser
Bak og rundt personen vil man ofte plassere omgivelser i tråd med hvem denne er. Å spille på begrensede omgivelser kan få fram detaljer og skape en dypere historie.

”Jeg våknet da flyet tok rullebanen med sine åtte hjul. Jeg ble sittende og tok av beltet når lyset sluktes. Frem til utgangen var det brått fullt av stressede mennesker som ville ut. Alle reiste seg samtidig”.

Motsetningen kan være å bruke verden som scene og beskrive kun det nødvendige til leseren.

”Flyet landet i Paris, og jeg tok en taxi til sentrum”.

Omgivelser kan også være andre mennesker som truer, elsker og lever i samme tid og sted. En liten bygd vil for eksempel kunne inneholde begrensede muligheter, mens en by vil skape et større mangfold som man vil måtte velge i for å skape en omgivelse. Mennesker er ikke like og man vil kunne skape nær sagt hvilke figurer man vil.

Man kan ha en sprut gal onkel som er gift med en sossete tante. Disse kan så ha en formue som den utrolig skye sønnen vil sette over styr ved å gi den bort. Omgivelser er hva man gjør dem til når man skal skrive. Men de må treffe handlingen i en stor grad. På en slik måte at den delvis bærer den forståelsen man vil skape for at leseren skal skjønne og se omgivelsene

Idealer og etiske verdier kan man beskrive som faste rammer som scener utspiller seg i. Man kan for eksempel la en familietragedie utspille seg i et hjem etter den startet på sykehuset. Da vil man kunne spille på de etiske regler på et sykehus og ta med disse hjem. La personene bevege seg fra en situasjon underlagt generelle regler og begrensninger, til en hjemlig situasjon der man har egne regler. Idealer og etiske valg vil også ofte være knyttet til hva slags historie man skriver. Ved beskrivelse av krig er personers ideal og etikk ofte farget av en ren lyst til å overleve, skjerme verdier, familie og vinne.

1-day-ill-write-a-book1I en slik situasjon vil man kunne tillate seg sterkere uttrykk, handlinger og beskrivelser. En mer hardhet kontra en vanlig livssituasjon der de samme tingene ville blitt sett på som mer følelsesløst og til og med straffbart. Å legge idealer og etikk til grunn når man skriver er nødvendig, men ikke absolutt. Man kan la personer opptre som brikker i et spill uten å tillegge dem noen spesielle følelser eller etikk. Historier kan også være rene oppramsinger som fastslår fakta uten tanke på følelser.

Under en synlig personlighet kan man skape en dyp og fryktet redsel. Den perverse presten vil naturlig nok være redd for at hans lyster skal bli kjent. Vi kan konstruere en historie der hans kone må skjule merker på kroppen for å ikke bli stilt spørsmål. Vi kan la en bluseknapp åpne seg slik at et merke skapt av et tau kommer til syne på skulderen. Slik skaper vi spenning for leseren men også for personen vi skriver om. Det kan gi oss motivasjon til å utforme historien fordi vi blir egget til å beskrive et plott som er hemmelig og umoralsk forkastelig for allmennheten. Gjøre litt opprør med det skrevne ord.

Vi kan som skribenter skape frykt hos leseren som virkelig kjennes ved å utforme en tekst på en slik måte at en hverdagssituasjon blir til den dypeste skrekk.

”Blikket hans var sykt, ren galskap. Jeg kunne ikke røre meg. Setet på bussen var for trangt til at noen andre skulle oppdage hva som skjedde. Gjorde jeg noe kunne han drepe meg. Kniven gikk gjennom huden min og jeg kjente blodet renne nedover magen. Jeg ville rope men kunne ikke, var lammet av skrekk. Hvem er dette? Jeg vet ikke hvem han er! Hva har jeg gjort? Hvorfor meg?”

Her er tre personer involvert. Den gale, offeret og leseren. Å gå på bussen etter å lese dette kan gjøre noe med enhvers underbevissthet når man skal finne et sete.

I politi og røverhistorier er dette med å skjule noe ganske essensielt. Å la handlingen komme som en gradvis avsløring. Slike romaner er i hovedsak basert på dette. Fra detektiven ser liket, til han har tatt morderen er som regel en endeløs historie som er krydret med omgivelser og motiv. Leser man en historie om detektiver har man som regel lest 50 % av alle. De resterende av dem er ofte slike som utmerker seg med historiske fakta og koder. Altså de som går lenger og er mer bearbeidet fra forfatteren. I mange bøker er handling gitt så ettertrykkelig at det blir kjedelig. Ved å skape mysterier skaper man også spenning.

Ved å nyansere personenes oppførsel, omgivelser og hensikter kan man skape historier som leseren vil ha. Hvor spennende er det at Ola tok livet av Kari i affekt etter en fest, kontra at Ola tok livet av Kari fordi hun var hans elskerinne som ville røpe at barnet i magen var hans, og arving til gården hvis det ble en gutt? Jeg vil tro det siste.

Den endelige skjebnen er ikke alltid lett å konstruere. Kanskje vil man ta vare på helten og la ham bli en serie, eller la hans datter ta over handlingen i en etterfølgende bok. Og her spiller også markedskreftene inn. Kanskje vil man la skjebnen komme etter hvert som man skriver. Ved en godt planlagt historie vet skribenten skjebnen. Han konstruerer en handling ved for eksempel å tegne og notere ned hendelser. Helten kan dø, eller bare fortsette ut i intet. Hovedsaken er hva man velger. La skjebnen komme, eller planlegge den. En skjebne må det være. Og den må skribenten forholde seg til på et eller annet tidspunkt. Hvis ikke stopper det opp av seg selv.

Du er Fortelleren
Du er den som skaper spenningen ut i fra omgivelser og karakterer. La vi se litt på hvordan man kan fortelle en situasjon.

La vi si at det rundt et bord sitter en del kvinner på en arbeidsplass. De har hvert sitt utgangspunkt hvis de skulle gjenfortelle hva som skjedde der. La vi si at det er sjalusi på gang, og at ”Tom” er den som opptar noen av dem:

Jeg fortelleren
Typisk at jeg sitter her inntil henne nå. Hva skal jeg si til henne da? Jeg vet jo hva som har skjedd! Hun har et forhold til Tom. Og Tom som later som ingenting når jeg ser dem. Skal jeg skifte jobb slik at jeg ikke trenger å se dem mer? Nei det skal jeg ikke. Jeg skal holde ut og ikke være feig og la dem vinne. Hun sitter der med den stilige telefonen sin og er liksom så interessert i det som skjer. Vi satt her først. Fordømte drittkjerring! Jeg har ikke tenkt å snakke med henne. Hun kan umulig se at det går inn på meg tror jeg. Jeg må konsentrere meg om presentasjonen her. Hadde hun bare kunne gå vekk. Forsvinne fra jordens overflate. Tom var min og jeg vil ha ham ennå. Han slo opp med meg for det der! Hva har hun som jeg ikke har? Er det Tom som er på telefonen? Hvorfor ser hun på meg? Hun er misunnelig på meg er hun. Jeg er veltrent og er avdelingsleder. Hun er bare selger. Og ikke en god en heller. Ikke rart hun må ligge med Tom for å beholde jobben. Uff, nei det kan jeg ikke tro om Tom. Eller kan jeg?

Tredje person
Hun kikker på henne som Tom var sammen med før og gjør seg opp en mening om henne. Hun kom bort til bordet helt ubedt bare for å kunne komme nær henne. Hun vet at Tom var glad i henne, men at han ikke holdt ut den kontrollerende oppførselen. Hun skulle vinne hele tiden. Alt ble en konkurranse. Kanskje fordi de er avdelingsledere begge to tenker hun. Hun er vakker, søt og glad, men noe ligger under når hun snakker. Hun er for hyggelig slår det henne. Falsk. Hun er falsk. Nå vet hun hva Tom mener når han sier at hun tilpasser seg hva andre mener for å tekkes dem. Hun tenker på om Tom vil ha henne ennå. Om han ikke er ferdig med henne. Hun ser på henne, måler henne og ser at hun er veltrenet slik som Tom. Hun ser at leppene hennes legger seg rundt kaffekoppen og de blir sensuelle. Hun slår vekk tanken på det. Hun skal ikke begynne å tenke på henne slik. Hun kan ikke si at hun blir tiltrukket av andre kvinner. Hun tar seg sammen når det endelig svarer i telefonen.

Flere tredje personer
”Er det her dere viser presentasjonen?” Sier Tove da hun kommer til bordet. Berit snur seg og sier: ”Ja men du er vel ikke en del av dette salgsteamet, er du vel?” Fiendskapen lyser av henne. ”Jeg er vel en del av hele salgsavdelingen” Sier Tove og lar det være klart overfor Berit at hun ikke kan tråkkes på tærne. ”Du er vel en del av noe annet du da!” Fyrer Berit av. ”Hva mener du med det?” Svarer Tove. Fullstendig klar over hva som menes. Men hun vil at Berit skal si det høyt og tydelig. Etter at hun kapret Tom fra henne har det vært som å møte en isvegg her nede i denne avdelingen. Det vil hun ikke finne seg i lenger. ”Hvis du absolutt vil vite hva jeg mener så ok. Du er en hore! Du bruker sex for å oppnå suksess!” Skriker Tove mot henne. Berit slår henne over kinnet med flat hånd. Lyden av slaget får hele avdelingen til i gispe. ”Ditt forbanna troll. Jeg elsker Tom og du har brutt ham ned og prøvd å kontrollere ham altfor lenge din tispe!” Sier Berit mens hun ser rødfargen som sprer seg på Toves kinn.

En utenforstående, objektiv forteller
Blant de jentene som hadde møte var det hun ved enden av bordet som gjorde seg bemerket. Det var veldig tydelig at noe mellom henne og hun lyshårete. De var som katt og mus. De så det sikkert ikke selv, men anspentheten lå utenpå dem som et lag med sjalusi. Her hadde noe skjedd og jeg tror jeg viste hva det var. Tom som jobber her har vært i et forhold med ho lyshårete og er nå sammen med hun ved enden av bordet. Den lyshårete ble stram om munnen og fikk noe hardt i øynene. Tydeligvis ikke så greit for dem dette nei. Det var best jeg ikke lot dem merke at jeg så situasjonen. Når blikkene deres møttes, ble de flaue begge to. Det var som noe glimtet mellom dem. Kanskje det var noe slags trekantdrama på gang? Jeg bestemte meg for å følge med litt. Dette kunne bli morsomt. Gudene skal vite at det ikke skjer for mye på denne arbeidsplassen. Herlighet! Bli nå ferdig med denne presentasjonen da tenkte jeg innimellom. Jeg hadde mye annet å gjøre. Hun ved enden så på ho lyshårete, og det var noe i blikket hennes. Nesten som hun sultet og vil spise henne. Var det hat jeg så der? Nei det så ut som noe annet.

En guddommelig, allvitende forteller
De tre jentene møttes ved et av arbeidsbordene. Etter noen få minutter kommer den fjerde jenta og alt endrer seg. Hun holder telefonen til øret men snakker ikke. Hun med det lyse håret endrer adferd når hun kommer. Hun er ikke glad i jenta som kom til her. Hun er den nye kjæresten til eksen hennes. Hun lar seg ikke vippe av pinnen og gjør ingen mine til å bry seg. Hun med telefonen ser på henne og beundrer henne. Tydeligvis er hun misunnelig på henne eller noe. Når den lyse drikker av koppen er det som øynene til den andre lyser. Når hånden setter ned koppen møtes blikkene deres og begge vet hva de tenker. De lar ikke blikkene hvile på hverandre. Begge blir forandret. Hun på enden av bordet rødmer litt, det gjør hun lyse også nå. De kjenner tiltrekningen mot hverandre. De tenker ulovlige tanker om hverandre og vil ikke vise det til hverandre. Aldri om de noen gang kunne gjennomføre det. Presentasjonen er slutt og de bryter opp. De to blikkene møtes en siste gang. Det er forståelse i dem begge.

Hvordan man planlegger en bok
Ja endelig skal jeg fortelle hvordan man planlegger selve boken. Etter å ha kjedet dere gjennom teoretiske utredninger osv… så kommer altså selve oppskriften her. Jeg håper dere har lest det jeg har skrevet før dette. Det kan komme til nytte her.

Planlegge en bok
I en annen sammenheng, som for eksempel husbygging, kreves det at du setter opp en standard prosjektplan med målet til slutt, og så skape løsningen ved å beskrive at du må ha en vegg før du setter inn døra, en mur før veggen, en grunnplate før muren. Så snur du alt opp ned og har en plan for hvordan du skal utføre jobben. Det kalles prosjektplanlegging.

Når du skal skape en historie kan dette være en løsning, men jeg vil tro at det også kan skape mentale sperrer for deg som forfatter, fordi rammene blir for faste til å kunne være nok kreativ. Historier skaper jo ofte seg selv i form av ideer som kommer etter hvert. Derfor må du ha en plan som er litt ”løs”. En plan som kan endres etter som handlingen skapes. Å sette opp en slik ”løs” plan vil være å beskrive hva, hvem og hvor, videre hvorfor og når. Da du man frihet til å endre fordi du ikke er konkret nok til å sette rammer angående omgivelser, miljø og personer osv…

Planleggingsmodell
Jeg har etter mine erfaringer fra produksjon innen multimedia laget en syv punkters modell for å skape et kronologisk plott. Denne modellen er da det du bør sette opp etter at du har unnfanget en ide, og vil videreutvikle denne.

Min syv punkt modell

1 Type historie
2 Hovedperson
3 Andre personer
4 Historiens utgangspunkt
5 Åpningsscene
6 Mellomscene
7 Sluttscene

Ved å sette opp en slik syvpunkts plan vil du på en måte bli tvunget til å tenke over hva du skal oppfylle. Leserens opplevelse blir altså planlagt på forhånd. Du kan også på et tidlig tidspunkt vurdere om din egen ide er gjennomførbar, og om du har tenkt på alle de momentene som skal til for å nå målet, som bør være å fenge leseren gjennom hele historien. Samtidig kan du skape frihet til å være kreativ underveis.

1. Type historie (Hva)
– Krim – Historisk roman – Kjærlighetsroman – Osv

Ved å beskrive type historie vil du som forfatter skape et utgangspunkt for deg selv. Det vil være enklere og konkretisere hva det skal skrives om. Å starte med beskrivelse av type historie vil altså sette krav til din videre planleggingen.

2. Hovedperson(er) (Hvem)
– Mann eller Kvinne – Utseende – Sosiale egenskaper – Yrke – Osv…

Å beskrive hovedpersonen er viktig for å identifisere denne overfor leseren. Denne beskrivelsen vil også henge sammen med type historie. Er hovedpersonen en spion vil det i mange tilfeller være nærliggende at han har offentlig tilknytning. Er det en kjærlighetshistorie vil det i mange tilfeller være for eksempel familie involvert. Du som forfatter må eksempelvis forholde deg til omgivelser og forhistorier i hovedpersonens liv.

3. Andre personer (Hvem)
– Konkurrenter – Kollegaer – Skurker – Osv…

Hvem personene er og hva de gjør i forhold til hovedpersonen er viktig. Dette kan i en kjærlighetsroman være svigerforeldre, ekskjærester osv… Men det vil også i en hvilken som helst type historie være mange personer som har bare overfladiske roller. Å beskrive dem i detalj vil ikke være nødvendig, og samtidig skape den nødvendige frihet til å finne på dem etter hvert. For eksempel kan du la hovedpersonen snuble i en tigger, som han senere i historien kan føre en forfølger mot, for å la denne snuble i ham. Å beskrive hendelser slik skaper en kreativ trygghet som motiverer, og samtidig setter du krav om å huske handlingen du beskriver.

4. Historiens utgangspunkt (Hvor og når)
– Klargjøre konflikter og utfordringer – Klargjøre hvor historien starter i handlingen – Osv…

Utgangspunktet for historien kan være i nåtid med flashback underveis. Eller med forwards. Utgangspunktet kan bestå av angripende bjørner for å skape spenning med det samme, og deretter kan du beskrive bakgrunnen for hvordan hovedpersonen kom i situasjonen som flashback. Er hovedpersonen spion vil det være ”vanlig” og starte med actionscener. Men er det en kjærlighetshistorie kan du starte med det første blikket mellom de to, eller la de vokse seg inn i et samhold gjennom handlingen. Du som forfatter må definere dine intensjoner for hvordan leseren skal oppleve historien. De kreative løsningene du kommer med etter hvert som historien formes, vil i mange sammenhenger ha utgangspunkt i dette punktet. Derfor vil det også kunne være greit å være mer konkret her en i de andre punktene i planen.

5. Åpningsscene (Hvor og når)
– Skape identifikasjon med hovedpersonen for leseren – Omgivelser og miljø – Gi hovedpersonen et mål.

Her kan det være lurt å la leseren komme rett inn i en del av historien som fenger og skaper nysgjerrighet. Du kan altså bruke forward og så i etterkant la forklaringen komme som flashback. Eller du kan rett og slett la handlingen starte med en tragedie, en kjærlighetsakt eller en annen spennende interessevekker. I åpningsscenen er det viktig å skape en identifikasjon mellom leser og historie gjennom å beskrive omgivelser miljø og mål. En krimhistorie kan inneholde et lik funnet i en veikant mens snøen smelter. Da har du et mord som skjedde for en stund siden, og omgivelser som innbyr til mange løsninger. Ble personen myrdet i en bil, eller dumpet etter å ha blitt drept et annet sted? For leseren blir dette spørsmål du kan skape nysgjerrighet rundt. Når hovedpersonen kommer til stedet kan denne være revet ut av en gudstjeneste, fyllesyk etter besøket på puben i går, eller rett og slett bli utkalt fra kontoret, der han satt og ergret seg over en annen sak. Hovedpersonen kan også være en tilskuer til likfunnet, eller morderen selv. Målet kan for morderen være å bli oppdaget i en psykisk thriller, eller å komme seg unna med det i en vanlig krim. Mulighetene er mange og du må gjøre valg som gjør at leseren skjønner historien på et tidlig tidspunkt.

6. Mellomscener (Utviklingsscener) (Hvor og Når)
– Skape hindringer for hovedpersonen – Skape omgivelser og miljøer handlingen utspiller seg i. – Konstruere den helhetlige handlingen

Konfliktopptrapping og hovedpersonens evne til å løse mysterier og gåter sier noe om forventningsnivået du vil skape til leseren. Har du en helt som er politisjef vil kanskje en erfaren leser skjønne at handlingen vil foregå på et administrativt nivå der hovedpersonen er en tenker som sender sine detektiver ut for å finne spor og beviser. Er helten en fyllesyk fullmektig er det ganske trolig at han er litt råere og kan være troende til å bryte en del regler. Leseren er ikke dum og det må du ta høyde for. Å skape en spennende åpningsscene for så å gå videre i en kjedelig oppramsende stil er ikke bra. Mellomspillene (setups) må nødvendigvis bestå av noen farlige scener og andre spenningstriks. Setup’s bør komme i en rekkefølge som står i forhold til pay off’s. (belønning) Du bør ikke la de være for store, eller for små. Du må tilpasse dem til det miljøet og omgivelsene du skapte i begynnelsen. Når helten skal finne ut noe som for deg er selvfølgelig, bør du sette fokus på hvilke hindringer du kan sette i veien for ham. Finner man fingeravtrykk skal disse gjerne ikke finnes i databasen, tenner kan ikke identifiseres av tannlegen, kona vet ikke hvem av venninnene som er mannens elsker, spionen vet ikke hvem som følger med ham osv…

7. Sluttscene (Løsningsscene) (Hvorfor)
– Oppklaringer og avsløringer – Avslutning og svar på de spørsmål du har skapt til leseren.

Uttoning, avslutning, løsning og fortsettelse. Dør helten så dør han her. Drepes skurken, så er det også her. Farlige bjørner skal avlives og avmystifiseres. Leseren vil ha løsning på de mysterier og spørsmål du har stilt. Og de skal avsluttes i samme stil som de ble skapt. Med spenning. Du er derfor avhengig av å være fullstendig klar over det plottet du i utgangspunktet skapte for leseren. Har du nevnt i et avsnitt at helten har en misfornøyd familie, bør dette avklares før slutten om de fortsatt er sure, eller om dette har løst seg. Er formuen som skurken stjal funnet, er liket identifisert, fikk elskerinnen giftet seg med den utro mannen, er barnet reddet ut fra tårnet, osv…? Skaper man mysterier bør de avsluttes i respekt for leseren.

 Jeg håper jeg med dette har klart å motivere dere til å skrive.

#vidarhandersen