Jeg drepte Martin!

ApenBokBlodJeg drepte ham kaldblodig, raskt og smertefritt. Det hadde seg slik at Martin var ute på sin daglige tur, da jeg oppdaget ham. Han lekte liksom i øyekroken min og gjorde meg irritert. Martin har ikke gjort meg noe, eller noen annen noe. Men jeg bestemte meg altså for å drepe ham. Om jeg bestemte meg for å drepe ham fordi jeg har en morder boende i mitt indre vet jeg ikke. Det vil jeg jo ikke vite heller egentlig. Jeg gav ham til og med navnet han bærer. Martin passet så godt på ham synes jeg. Det rimet på hva han var. Jeg gav ham navnet da jeg oppdaget ham første gangen. Da det var litt koselig og se ham gå der og tusle rundt omkring.

Martins dag startet mest trolig som vanlig. Han våknet, gjorde seg klar, og la ut på dagens tur. Da han beveget seg ut i lyset var han på vakt. Han var en oppmerksom fyr Martin. Lot ikke hvem som helst komme seg for nær. Han var en sånn som vi ikke legger merke til. En av veldig mange som vi passerer hver dag. En av de som er med og fyller opp stedet uten at vi kan si hvem de var, alle som var der. Martin var ganske stor av seg. Ikke tykk, mer kraftig og sterk. Typisk ham å bære de tunge tingene. Han løftet uten problemer tungere enn seg selv. Han var kanskje en helt blant sine egne?

Men Martin har altså irritert meg kraftig i det siste, og nå ble det nok. Han forsyner seg av maten min i skapet, roter utover gulvet og tar seg til rette som om han både arbeider og bor her. Det kommer til et punkt da vi ikke tåler mer fra andre. Glasset fylles opp sakte opp. Første skvetten i glasset kom da han hadde vært i skapet og forsynt seg av sjokoladen her om dagen. Jeg så ham i det han stakk av. Den andre da han tok seg til rette i stolen min, som om han eide den liksom. Han satt der bare og så dum ut. Han har fylt opp glasset gjennom å forstyrre og rote her nå over lengre tid.

Jeg trodde jeg var kvitt Martin i høst. Da forsvant han helt. Men som sola kommer om våren, kom han inn døra her som om han eide stedet. Selv om det er nå er vintertid. Rett bort til kjøkkenskapet å meske seg, tråkke på tingene mine og irritere. Jeg har jo ikke drept ham uten å gi beskjed om at nok er nok. Han har fått sine advarsler. Jeg har vært etter ham flere ganger. Han må ha skjønt tegninga for å si det slik.

Glasset er fullt og det reageres. Jeg klapper sammen boken. Kort prosess, og Martin dør. Han klistres utover en setning om fødsler og død i en historisk roman. Den lille mauren som jeg kalte Martin er død. Drapet fant sted mellom side åttisju og åttiåtte en kald formiddag i min egen stue.

Han hviler nå mellom to permer til noen igjen åpner boken. Først da vil han bli blåst bort, knipset eller skrapet bort fra sin bokstavfylte grav. Frem til da er han savnet, og bare vi vet med sikkerhet at han er død.

#vidarhandersen