Mammutene var større før

MammutBusstoppen er full av små miljøbeviste bråkete familier. Hvorfor ser det ut som miljøbeviste familier alltid er små. Et eller to barn, mamma og pappa. Eller er de egentlig det? Kanskje de er stefar, stemor, kjæreste osv? Det er ikke godt å vite. Og ikke er det så nøye heller, bare alle er lykkelige og har det godt. Trillevognene er fulle av slike ting som de har kjøpt til å henge på slike vogner. Multibager var det en som sa på en annen busstopp en gang. Slike ting som ser ut som en bag, men som like godt kan være et sitteunderlag, stellesteppe og sovepose. Kreativt må det være for å bli solgt. Vi står der litt sånn sammenpresset alle sammen. Vi vil jo stå på selve busstoppen, selv om det er plass i lange baner i begge retninger. Vi flokker oss sammen mot et felles mål vi mennesker.

Bussen kommer og jeg aner et vist kaos. Mødrene går inn på bussen forrann, pappaene bak med trillevogn, stønning og ”unnskyld” til vi alle er om bord på bussen. Folk står og henger i stroppene i midtgangen, og mammaene smiler og løfter litt sånn forståelsesfullt på skuldrene når de møter blikket til sin kjære lenger bak i denne moderne sildetønnen. Jeg står og gremmes over alle disse folkene som tar opp plass.

”Sentrum” lyder det sprakende over høytalerne, og vi stopper og presses ut i en slags mild panikk for å aldri få kjenne frisk luft igjen. Vi har pustet inn gårsdagens vin, øl, pizza og drinkstinkende ånde fra en miljøbevist gruppe passasjerer, som jeg tror alle sammen innerst inne ville tatt bilen hvis de viste om trengselen på denne sammenpressede reisen mot det som skal være en hyggelig dag i byen med barna. Jeg forlater dem. Tar litt bestemte steg utenfor fortauskanten for å passere disse mine lavt forurensende reisefeller. Bilen som akkurat da spinner skrikende ut av det grønnbelyste krysset, for å vise alle oss andre at her er en person med god råd, og passerer meg med millimeter. Jeg som fikk vridd meg akkurat tidsnok for å slippe et liv med uføretrygd og smerter, tenker selvfølgelig ikke det som personen i bilen tenkte var hensikten. Altså at jeg skulle bli imponert av bilen og dens skinnende felger og lave dekk. Jeg forbanner personen i mitt stille sinn, og har allerede skutt vedkommende i fantasien. Jeg får rettet opp mitt legeme i sånn passe vater og fortsetter bestemt mot mitt mål. Fortauet vider seg ut, nesten folketomt, og jeg legger merke til at jeg akkurat holdt på og passere inngangen til et av byens kjøpesenter. Jeg snur og kommer inn til trengselen igjen.

”Mammut og mammut” tenker jeg når jeg entrer bøkenes biligscene. Mammututsalget var større før. Eller var det bare det at jeg var mindre da? Har jeg akkurat når jeg står der, en sånn følelse som jeg har når jeg ser barndommens skibakker. Før var de gigantiske, nå er det små dumper man går forbi med ti tolv steg. Det var da mer bøker på mammututsalget før? Var det ikke det? Nei det var sikkert ikke det. Jeg lar mitt erfarne litterære blikk sveipe over stablene med bøker som frister med sine omslag og spennende bilder. Mange har jeg forkastet å lese før. Noen har jeg aldri sett før. Sikkert fordi de sto med ryggen ut i bokhyllen hos bokhandlernes smekkfulle butikker. De er skrevet av folk jeg aldri har hørt om, og blir først nå lagt med forsiden opp slik at jeg kan bli oppmerksom på dem. Først nå blir de markedsført når bokhandlerne og forlagene må rydde plass i lagrene. Men for forfatterne er det kanskje ikke så nøye. Bøkene er jo kjøpt av forlag og bokhandlere og de har fått sin lønn allerede. De er sikkert langt inn i nye fantastiske bravader med sine helter på papir.

På et hjørne balanserer en stabel med bøker som er i ferd med å gå utfor kanten. Det er de miljøbeviste hordene igjen. De har hastet forbi med sine trillevogner og barn, og for hver passering gir bordet, som i slike anledninger blir tatt frem fra bakerst i fulle lagrer, litt etter. Bokstabelen glir først litt til siden, og ramler i gulvet. Kanskje det er den ypperste oppmerksomhet denne utgivelsen noen gang får der den ligger spredd utover et kjøpesenters gulv? Jeg observerer ungdommene som stresser til åstedet og rydder opp. De som er innleid i anledning det store bokslaget. Kanskje er de svenske ungdommer som nå får et spennende avbrekk ra å skrelle bananer? Jeg går mellom bordene og undrer meg over all kunnskapen som har blitt innhentet for å skrive disse bøkene som nå skal selges billig på vaklende bord. Hva skjer hvis de ikke blir solgt under du kanskje? De blir kastet! Ja det er riktig. Man kaster bøker som om det skulle være gammelt julepapir. Julepapir som skapte spenning og forventninger, men som også ga store skuffelser når det viste seg at innholdet var en deodorant. Man sitter og lurer på om man lukter så ille at faktisk folk må minne deg på det på selve julaften. Bøkene kastes på omsetningens bokbål. Vi forstår jo alle at for bokhandlere og forlag vil det være en total fiasko og begynne å gi bort bøker.

Blikket mitt fanger en bok som jeg tidligere var usikker på om jeg skulle kjøpe. Jeg var ikke villig til å betale nesten fire hundre kroner for noe som ikke garanterte meg en god opplevelse. Nå koster den bare åtti kroner og endre opp i hånden min. Nå er den billig nok til at jeg kan ta sjansen. Jeg saumfarer tilbudene som ligger forrann meg og ender opp med denne ene boken. I kassen er det ingen kø, og jeg undrer meg på om det ikke var slik at når jeg var liten og holdt en av mine første bøker om Ole Aleksander Filibombombom, var en lang kø. Var ikke jeg svett i hånden og redd for å miste boken i gulvet den gangen? Etter å ha kommunisert med hva og hæ til den unge svenske ekspeditøren forlater jeg bøkenes store årlige slaktebenk. Åstedet der man blir solgt på billigsalg, eller henrettet på omsetningens bokbål. Jeg er ikke fornøyd med å ha funnet bare en bok. Men det bestemmer jeg meg for kommer av min egen intellektuelle hjerne. Jeg er blitt en kresen vanskelig leser som er vanskelig å selge noe til. Jeg har utviklet et blikk for bøker som jeg vil ha og ikke. Bokhyllen min inneholder ingen av de som dømmes på mammututsalgets torv. Jeg lar de bøkene jeg ikke liker bli henrettet og brent uten å føle noe anger eller skyld. Bussen hjem er fylt av de som er eldre. De som har erfaring nok til å komme seg unna de miljøbeviste hordene med skrikende urbane nykomlinger. De eldre som har stått opp og nytt solen når den sto opp og kost seg med kaffen før de tok en tidlig buss til byen. En buss totalt fri for stress og trengsel. Kanskje er det disse som gjorde at jeg ikke fant noe mer enn en bok. Er det de, som i livets sirkel er ferdig med barn og sene vinkvelder, som har tømt de bugnende bokbordene for godbitene? Jeg tror det.

Godstolen omfavner meg når jeg blar opp den første siden. Jeg legger beina opp på skammelen og er klar for å forsvinne inn i en forfatters herlige fantasi om røvere, pirater og kjærlighet. Før jeg helt forsvinner inn i boken med verden totalt i mørke for mine sanser slår det meg at mammutene helt sikkert var større før når jeg var mindre.