Mannen som ikke ville hjem

Mannen-som-ikke-ville-hjemTittel: Mannen som ikke ville hjem
Forfatter: Roger Pihl
Sider: 237
Sjanger: Satire
Utgivelsesår: 2014

Forlagets omtale:
Lengter vi ikke alle etter evig omsorg? Han er gründer. Den eneste som tar ansvar i firmaet. En frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp. Inntil en bil kjører inn i ham mens han sykler. Innlagt på sykehus får han endelig hvile. Ingen forpliktelser. Omsorg fra kvinner. Han har kommet til himmelen, og nå vil han ikke hjem. Han tar feil medisiner. Han skader seg selv. Når operasjonen er satt opp, later han som om han går seg bort. Han vet at han ikke kan være der til evig tid. Eller – kan han? Sykehusets irrganger skjuler et mysterium. Hvem er den fordekte, rødhårete mannen med sotete ansikt? Hvor blir det av den gamle som går gjennom korridorene med en marsipankake med tallet 25 på? Kan det være andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset? Har noen gjort det før ham – og fått det til?

Alvor mellom humørfylte linjer.
Valdemar Vågen drukner seg i arbeid etter at hans familie har omkommet i en bilulykke. Helt til han blir utsatt for en ulykke selv har han arbeidet natt og dag. På sykehuset ligger han for første gang på tolv år og tar det med ro, ser i taket, og får endelig hvile. For ham blir dette noe nytt. Han blir passet på, får omsorg, og bestemmer seg for å bli der. Han ble påkjørt av en Elbil som tok en snarvei på gangveien, der han selv syklet. Han våkner opp til smil og vennlige sykepleiere som bare vil han det beste. Han blir servert Biff stroganoff og nyter livet, sånn passe neddopet av smertestillende. Plutselig er ikke hans rolle som administrerende direktør så viktig lenger. Livet gir ham en ny sjanse til å finne seg selv.

Forfatteren Roger Pihl, fikk ideen til denne boken etter at han selv ble påkjørt og endte opp på sykehus. Jeg mener bestemt at han må ha tenkt tanken selv. Om å bli værende der. Boken er nemlig så godt skrevet at det må hatt vært en forutsetning. La vi håpe han ikke ender opp der igjen, og forsvinner. Vi vil nemlig ha mer av denne forfatterens tekster. Men boken er ikke bare latter og glede. Den tar for seg det alvorlige temaet ensomhet. Ensomheten som vi alle kan oppleve i dagens krav om effektivitet og jag etter suksess. Ensomheten som kan oppstå når man finner seg selv i en situasjon man ikke kunne forutse, og man ikke vet helt hva man skal gjør, eller ikke våger å gjøre noe annet enn å drukne seg i arbeid for å stenge de vonde følelsene ute. Valdemar er nemlig alene. Helt alene. Når ulykken inntraff og han mistet sine kjære var han den siste i slekten. Ingen tanter, søskenbarn eller søsken som kunne hjelpe ham gjennom krisen som han opplevde etter tapet. En alvorlig personlig krise for enhver som mister det viktigste i livet, familien sin.

På en lun og fin måte utelater forfatteren og ta oss med på en reise i klaging og sykdom, selv om han skriver om et sykehusmiljø. Fokuset er på det mellommenneskelige planet, og ved å bruke navn som Doktor Gurgle, og andre kreative typebetegnelser, ufarliggjør han disse mesterne over liv og død. Og det er mesterlig gjort. Ikke en gang i løpet av boken forekommer det noen som helst klaging på smerter eller henvisninger til triste skjebners missfornøydhet gjennom syting og klaging på hvilke rettigheter de har og hvordan de må lide.

Gjennom diskusjoner mellom Valdemar og en av hans medpasienter får vi en filosofisk dialog om flere ting. Jeg vil dra frem forfatterens betraktninger om tankens hastighet, som vil få enhver til å undre seg over livets virkelige mening og opphav. Les det og sett deg litt tilbake og tenk over det selv. Du vil garantert undre deg litt over om det faktisk er slik som det diskuteres inne på dette humørfylte sykehusrommet.

Valdemar oppdager et annet samfunn der han vil leve, og blir overveldende opptatt av og ikke måtte dra hjem. Pengene i banken, toppetasjen han bor i, spisebordet som er like stort som sykepleierens leilighet, og andre ting som vi streber etter, forsvinner som totalt uviktige ting i livet hans. Han finner seg selv og vil ikke slippe taket. Les denne lune fine og morsomme boken, som tar for seg et av de alvorligste og viktigste temaene i livet. Deg selv, ditt liv og hva du vil gjøre for å oppnå lykke. De ligger der mellom linjene, tankene du må gjøre deg for og nå et lykkelig mål.

Jeg kan dessverre ikke utelate å nevne bokens dårlige tekstoppsett. Og det er det som drar ned opplevelsen min. Jeg leste denne boken som ebok, og ble konstant plaget av det dårlige oppsettet av linjer og avsnitt. Det er valgt rette marger og dermed får jeg hele tiden utallige unødvendige og rare mellomrom mellom ordene. Det forstyrret leserytmen min veldig mye, og jeg blir av og til kraftig irritert på de som har gjort den dårlige ombrekkingen på denne nydelige boken. Og ikke nok med det. Det er ingen annen avstand mellom avsnittene enn et lite innrykk ved neste linje. Det blir side opp og side ned med tett tekst uten noe pusterom eller naturlig varsel om at det er sceneskifte. Noen steder dukker også linjer dobbelt opp, etter hverandre, og jeg aner at det har sneket med seg noe koder over til eboken fra tekstbehandlingsprogrammet, som ikke skal være der. La vi håpe at Juritzen forlag heretter legger inn skikkelige linjeskift og aldri mer velger rette marger i en ebok. Roger Pihl fortjener ikke å få den kreative teksten sin presentert på en slik dårlig måte, og leseren skal ikke oppleve Lada når det er betalt for Mercedes. Når man skal sette opp en naivistisk tekst som dette, er noe av det viktigste å la leseren føle tilstedeværelsen i handlingen. Boken forutsetter at leseren har vært på innsiden av et norsk sykehus for å kunne forstå den, og da er det viktig at denne kan oppleve tenkepauser i form av avsnitt og ikke bli forvirret av merkelige avstander mellom ordene. Flyten i teksten er viktig for oppfattelsen.

Vidar H. Andersen
Bokanmelder og en del andre ting…