Med papirfly til paradis

PapirflyVi entret flymaskinen med forhåndsbestilt plass ved nødutgangen. Flyet er et av de minste du kan dra til Syden med. Vel plassert i mitt tildelte sete ved vinduet blir jeg sittende og betrakte folkene som arbeidet på bakken. De lemper, stønner og styrer verre der ute for å få med alt krimskramset vi har med oss for å kunne overleve på de sørlige breddegrader. Røde vesker, gule kofferter, blåe trillebager og andre nyvinninger som vi kan fylle med altfor mye som vi tror vi har bruk for. Men de som lemper er meg bekjent i god form og har godt betalt, og ingen tvinger dem til å jobbe. Så synd på dem synes jeg ikke.

Ved å løfte mitt forventningsfulle blikk til det lille konsollet, som er over hver seterad, slår jeg fast at dette er et fly som er kjøpt brukt i et aller annet asiatisk land. Flyselskapet heter Sky Airlines og er sikkert registret i et eller annet skatteparadis og uten noe ansvar for de eventuelle etterlatte. Jeg slår ned bordet som felles ut fra seteryggen foran meg, og oppdager noe som blinker i de svake solstrålene som kommer inn det lille slitte vinduet. Det er ståltråd som er surret fast for å holde på plass trekket på seteryggen foran meg.  Jeg smiler litt av den praktiske løsningen, og tenker at når man elsker billige turer til små romantiske hoteller i middelhavsvannkanten, så er det slike sjarmerende ting man finner på reisen.

Dørene lukkes og det kunngjøres på et for meg totalt uforståelig språk over sprukne høytalere. Vi har flydd før, så alle skjønner at vi skal lette og sånn. Motorene ruses og spreke østeuropeiske flyvertinner stiller seg opp med slitte flytevester for å vise hva vi skal gjøre hvis vi faller ned. Noe som faktisk er en mulighet når man flyr. Hva jeg skal med flytevest når jeg faller ned med fly har jeg egentlig aldri helt skjønt. Det må jo kanskje være at det skal være lett å finne min flate kropp, som da er merket med en dertil lett gjenkjennelig oransje flytevestfarge. Flyet takser til der de skal gi gass og føre oss opp til skyenes verden. Det humper og skumper, barn hyler og gamle damer med blått hår gisper og vi er oppe. Utsikten er strålende sol og jeg ser ingenting. Jeg drar opp den tingen som dekker hele vinduet for å komme tilbake til en slags sakte normalisering av synet. Tingen jeg drar opp er vanligvis et fast plastdeksel. Denne er av en slags tynn folie som selvfølgelig bretter og krøller seg gjenstridig før den er på plass. Jeg smiler litt mer anstrengt av denne opplevelsen. Jeg begynner å få en følelse av papirfly.

Reisen foreløper som normalt på slike reiser. De bak meg sparker litt i seteryggen min hver gang jeg nesten har funnet en slags sløvhetstilstand som kan minne om søvn. Det østeuropeiske mannskapet deler ut drikke og middag. Jeg regner med at de i det landet de kommer fra regner et litt småhardt rundstykke med falsk skinke og ost som er holdbar til neste århundre som middag, siden det er det vi får. Over de sprukne høytalerne hører vi igjen på et uforståelig språk at vi er velkommen og at vi flyr over et eller annet land. Jeg regner med det er det som bli sagt. Vi har jo flydd før.

Landingen i det sydlige paradis nærmer seg. Vi folder opp bordet, retter opp seteryggen og spenner fast beltet. Vi lander med røykskyene fra dekkene i striper over de røde malingsrullfargede motorene. Dørene åpner seg og folk stønner av ufrivillig fuktighet som presser seg inn og ned i lungene våre. Alle får plutselig svetteanfall og vi vil ut. Inne i ankomsthallen kjøper vi visum og setter kursen for bagasjebåndet. Der er det som vanlig. De som sjekket inn først blir straffet med å få bagasjen sist, og dermed får de også den dårligste plassen bakerst i bussen. Bussen som vi skal kjøre med i nattemørket til paradiset vi har bestilt plass i. Selvfølgelig går vi først til bussen ved flyplassen, sikrer oss plasser fremst og venter til sist med å levere bagasjen til sjåføren. Da er vi først inne i resepsjonen på hotellet og kan få det beste rommet. Utkjørte som vi er, av trange toalett og andre uhumskheter på flyet og bussen, sovner vi vel vitende om at i morgen kan vi gå ut på vår lille lekre balkong, og nesten hoppe rett i middelhavet.

Vi vekkes av solen som sniker seg inn gjennom glippen i gardinen. Døren åpnes til balkongen og middelhavet ligger foran oss og frister. Veien er kort innom frokosten og den vanlige smilerunden. Vi strekker våre vinterherjede legemer langt ut over kanten på solsengen. Velsmurte og klare for all verdens farlige ozonstråler senker vi oss i havet og lar kroppen føle at den lever. Uken går med til lange treningsturer i spennende landskaper, god mat og velkjente drikker. Vi blir kjent med de lokale heltene som er hyggelige, men som har som mål og få tak i mest mulig av vår vestlige valuta. Vi nikker og prater, sier beklager ikke nå og kanskje neste gang. Vi koser oss og er fri fra hverdagens stress og mas. Vi kan for en stakket stund føle at vi lever helt alene, uten noen form for krav og forpliktelser. Vi er på ferie i paradis.

Reisen hjem er som reisen bort, og det er faktisk herlig å kjenne den gode norske luften strømme gjennom det lille runde røret med vinger vi har oppholdt oss i. Vi ønsket velkommen hjem av politi og tollere som vil sjekke at vi ikke har med oss bomber og granater hjem. Vi tusler innom taxfree og legger litt ekstra på den kvoten som vi strengt tatt fylte opp i paradis. Hjemme er det så ryddig og godt som vi gjorde det før vi dro. Vi skjærer et par skiver av brødet vi kjøpte på vei hjem. Kaviartuben og melkekartongen tømmes, og vi synker tilbake og minnes så godt det var for noen timer siden i paradisets varme.

#vidarhandersen