NABOENS KABRIOLET!

Det kommer en hylende lyd gjennom nabolaget her, og jeg undrer meg på om det er et mord som blir gjennomført, med motorsag. Høy rusende og forferdelig er den. Iblandet en stemme. En oppgitt mannsstemme. Jeg lytter, og hører ord som, faen, helvete, dritt, bil. Det kan ikke være et mord. Jeg reiser meg litt og går ut på plenen for å få fri sikt mot oppstyret. Det er den nye naboen. Han som har kjerring, en bråkete svigermor, to grineunger og ferie.

Nå står han med panseret åpent med den ene hånden ned i motoren. Den beveger seg og motoren ruses til denne hylene lyden kommer igjen. Det er en eller annen drivreim som hyler. En viftereim sikkert, eller den til servoen. Ja, jeg har litt peiling, så jeg kan høre det. Naboen drar opp hånden, gnir seg litt i ansiktet, slik at en svart stripe av oljesøl matcher tredagersskjegget nedover kinnet. Motoren går på tomgang nå. Den buldrer litt. Det er en sånn dyp lyd som man hører slå mellom husveggene når unge håpefulle gutter med rånebiler med basshøyttalere i bagasjerommet som ikke gir rom for noe annet der, kjører sin like pripne sossekjæreste hjem midt på natten og avslutter turen med å gi gass, for å imponere nevnte kjæreste, når han kjører hjemover, og vi våkner litt og snur oss irritert i sengen før vi sovner igjen. Helt bestemt på å snakke til ham på dagtid neste dag, og har glemt det den neste, fordi vi ikke er helt sikre på om det var en håpefull drøm vi selv hadde om å kunne bli unge igjen.

Bakerst på naboens bil stikker det ut et eksosanlegg som er stort nok til å få plass til både 3 og 4 ferske pariserloff. Naboen ser ut som han får en god ide og går inn i garasjen sin. Ut flyr det plutselig en barnesykkel. Den ruller vaklende på støttehjulene ned mot den nyplantede hekken, og blir stående rosa og ensom der. En skjære skriker og stupbomber mot den i ren forskrekkelse. Naboen kommer ut av garasjen med en rød og hvit sprayboks i hånden. Han rister den slik at den lille metallkulen i den lager en trommelyd som de innfødte i Afrika hadde misunt rytmen i, og straks søkt FN om å få støtte for å gå til innkjøp av slike instrumenter. For å fremme det kulturelle samarbeidet på tvers av landegrensene selvfølgelig, og til slutt bli invitert til Norge for å spille i operaen av Bondevik, som driver med slikt og liknende, til et kongelig publikum med en søt Mette Marit klappende, mens hun kanskje egentlig lengter hjem til joggedressen og siste episode av Hotell Cæsar mens hun maser på Håkon om å se det sammen med seg, i sofaen, tett omslynget mens de bare venter på og ta over tronen.

Motoren på naboen bil går fremdeles på tomgang. Brummende. Naboen stiller seg opp på samme sted som før, og stikker boksen ned i motoren mens han trykker på den lille dysen på toppen. Den andre hånden bruker han til å dra i gassvaieren og motoren ruses igjen. Den hyler litt og gir seg. Blir stille og går perfekt. Brummende og vakkert lyder den ut i nabolaget her. En misunnende lyd av 8 sylindre fyller meg med drømmer om en gang å eie en bil med slik lyd. Å kunne kjøre sakte avgårde med hånden hvilende sånn passe trykt ned mot dørkanten, halvveis på utsiden slik at underarmsmusklene mine viser hvor sterk jeg er. I visshet om at magen ikke synes for de som kaster et blikk etter meg. Brummende sakte langs gaten. Naboen bestemmer seg for å gjøre jobben skikkelig. Han retter sprayboksen med smøremiddel atter en gang mot drivreimene nede i motorrommet og trykker igjen på den lille dysen. I sidesynet ser jeg en annen bil nede på veien passere. Det er kona til mannen. I en liten Toyota Yaris. Sikkert kjøp brukt slik at mannen i huset skulle få drømmen om V8 og Kabriolet oppfylt. Eller kanskje de har delt økonomi, og hun ikke har råd til mer, med deltidsstilling, fordi noen må passe de to grineungene deres.

Naboen hyler plutselig til. Banner, og jeg hører ord som, faen, helvete og bil igjen. Han ser plutselig ut som de innfødte i Afrika. Svart i huden og hoppende til rytmen av den brummende motoren. Ikke at det er noe galt med Afrikansk dans og musikk. Det er vakre saker, det. Men ikke nå. De innfødte synger ikke de ordene som kommer ut av naboen. De kaster heller ikke sin instrumenter, laget av spraybokser avgårde slik at de treffer biler som er på  vei mot seg heller. Kona bremser ned og sprayboksen treffer midt på frontruten hennes og spretter videre mot hekken, der skjæra nå har rukket å venne seg til den rosa sykkelen. Kona raser ut av bilen og bruker nesten de samme ordene som mannen, men med en mye høyere og skingrende stemme. Det brummer, hyles og kjeftes mens de til slutt blir enige om at han ser ut som idiot.

Han står der med sin hvite skjorte full av sprayolje, solbrillene har endt opp bak i nakken hans og håret står rett opp fordi han har gnidd oljen rundt i det. Den blå fine shortsen han henger nedenfor magen foran, og han er blitt en sagger bak. Kona tar opp smartelefonen sin og knipser et bilde av ham. Han ler mens hun poster det på facebook. Kanskje skriver hun at han er søt, deilig og mandig. De går inn og etter en stund hører jeg brummingen når han kommer sigende forbi her, med kona som passasjer. De er nydusjet og freshe begge to. Håret hennes vifter i vinden, og han har denne litt røffe stilen med halvåpen skjorte og siste skrik i solbriller. Begge har underarmene plassert på dørkanten, han trykker den litt hardt ned, slik at musklene vises, mens lyden av noe svensktopp gjaller ut av høyttalerne i den lekre kabrioleten.

Livet er herlig!

#vidarhandersen