OM FORLAG, BOKHANDLERE OG DEBATT

Debattinnleggene rundt litteraturen, viser mye av hva mange mener og tror. Og det er bra. Men den dreier seg også veldig mye om hva hver enkelt bokhandler gjør, hva som er riktig og ikke. Påstander og faktiske opplevelser. Ofte selvopplevde ting og lite om det store bildet. Akkurat som i rikspressen. Noen klager eller tar opp situasjonen til debatt. Det skrives litt om det, før det blir stille igjen. Uten at noe har endret seg nevneverdig.

Så hvordan kom vi egentlig hit vi er i dag, med en situasjon der vi hele tiden debatterer hva som skjer og burde skje i bokbransjen, uten at det blir noen løsning?

Det første man burde gjøre er å løfte blikket og se utenfor sin egen lille sfære. Og i vertfall ikke skylde på at bestselgerne står i veien for andre og burde slippe dem til. Det faller på sin egen urimelighet å påstå noe slikt. Alle ville gjort nøyaktig det samme. Gnidd seg på lommeboken og kost seg hele veien til banken! Jeg har spurt mange av de som mener at bestselgerforfatterne burde flytte seg, til fordel for andre. Om de ville gjort det selv? Ingen har til dags dato sagt seg villige til det. Men det er ikke dette det handler om. Dette handler om politikk og forlagenes lovlige markedsmakt. Det som de har fått lov til å gjøre og fortsatt gjør, av politikerne. De har lov å eie hele næringskjeden gjennom unntak fra konkurranseloven. Det er dette man burde diskutere. Ikke om enkelte bokhandlere tar inn bøker utenfor eller innenfor det de blir pålagt av kjedeledelsen, som er styrt av det forlaget som eier dem. Og ikke påstå at det ikke skjer. Det er hele pointet med å eie kjeden for et forlag, å kunne bestemme hva som skal selges eller ikke. Det er basic markedsøkonomi. Det blir også for snevert å debattere om forfatteren Ola og Kari Nordmann blir tatt inn hos en lokal bokhandel av en enkelt debattant her inne, og så la det være sannheten om at alle bokhandlere gjør det slik. Dette dreier seg om hva aktører har mulighet til å gjøre, for å gjøre bøker tilgjengelige i hele det norske markedet.

Dette vi ser i bokbransjen i dag heter Oligopol, og styres i hovedsak av tre aktører. Og la meg si det med en gang! Det er ikke en konspirasjon som mange (og jeg i særdeleshet) blir beskyldt for å tro, så snart de kritiserer dette systemet. En påstand som veldig ofte fremsettes av de som ikke gidder eller evner å sette seg inn i hva som skjer, historien bak, eierskapsstrukturene, og som oftest selv kommer ut på de store forlagene eller driver en bokhandel under dem. Jeg har til gode å oppleve at de som er i en eller annen samhandling med de store forlagene eller deres bokkjeder virkelig kritiserer dette. Det blir mest små støtteerklæringer om at andre også burde slippe til, og så blir det stille. Gjerne til en eller annen i kulturpressen tar opp spørsmålet igjen. Og da blir det plutselig veldig populært å mene noe om dette. Kanskje kulturpressen skulle intervjue de det gjelder, ikke de forfatterne og forlagene som faktisk har samhandling med dem? Hvor er intervjuene med de små forlagene og de forfatterne det gjelder i rikspressen om dette? Blir antall linjer artiklene i avisene brukt opp av de samme som er innenfor systemet? De få utvalgte som er synlige fra før?

Hva er det som er så galt da? Folk kjøper bøker, leser og koser seg. Problemet er tilgjengeligheten. Det er få som bestemmer hva som er verdt å lese, fordi de sitter med eierskapene og kan bruke eiernes makt. Dette fører til at de som er utenfor eierskapet alltid stiller bakerst. Jeg beundrer virkelig de som starter selvstendige forlag i disse tider. Enten vet de ikke hva de går til, eller så er de skikkelige modige!

Dette systemet, oligopolet som vi har i dag, er ren og skjær markedsmakt, skapt av de som lovlig har benyttet seg av mulighetene det er å drive innenfor lover og regler og lobbyvirksomhet. Det er ingen som sitter og konspirerer om noe som helst. Det er faktisk er resultat av at dette var løsningen bransjen selv foreslo for politikerne for å dra bokbransjen opp av den hengemyra den var i for mange år siden. Og slikt klarte de faktisk å redde bokhandlene. Så kan man lure på hvor lurt det egentlig var. Kanskje man burde tatt inn over seg den gangen at et åpent markedsresultat aldri lyver. At det faktisk er tilbud og etterspørsel som bestemmer reelle resultater. Men, i god norsk tradisjon skulle man redde dem, og det ble satt i gang løsninger. De store eierne i forlagsbransjen så sitt snitt til og «redde» situasjonen. Og det var faktisk William Nygaard, som satte det hele i gang. Med å foreslå løsningen om at de skulle gå inn på eiersiden til bokhandlerne. Dette jublet politikerne for og løsningen ble for dem enkel. De slapp å bruke offentlige midler for å redde en bransje som slet skikkelig. De burde tatt inn over seg at de kanskje ikke burde reddes, men la det som skjedde skje. Kanskje ville bokhandlerne reddet seg selv uten forlagenes hjelp. Men nei! Det ble snekret sammen et unntak fra konkurranseloven som tillot forlagene å eie distribusjonskjedene. I realiteten en avtale der noen meget få sitter med både bukta og enden. Et Oligopol ble opprettet. I et land som er medlem i det Europeiske økonomiske markedssamarbeidet: EØS. En kuriositet er at til og med russerne ikke vil ha noe slikt. Olgarker er fengslet og blitt fratatt markedsmakten sin… osv.. Men, tilbake til Norge. Vi har det som heter blandingsøkonomi i dette landet. Det betyr halvparten planøkonomi og halvparten markedsøkonomi, bortsett fra i bokbransjen. Der har det utviklet seg, ja det er vel snart 90% av økonomien som er privat planøkonomi. Det er ikke lenger markedsøkonomi når så få aktører styrer markedet. Det er dette som er Oligopol. Men la vi gå videre.

Så har systemet vedvart. Bokavtalene og unntaket fra konkurranseloven blir gjentatt og gjentatt år etter år. Ingen endring skjer, fordi det er den enkleste veien å gå for kulturpolitikerne, som bestemmer dette. Og burde det kanskje vært næringsministeren som bestemte dette?

De tre aktørene på toppen av alle næringskjedene er Bonnier, Must og familien Nygaard. Det er bare å sjekke eierskapene og styreplasseringene i alle de selskapene som er ledende innen bøker, presse og distribusjon, så ser dere det selv. Ingen av disse ville selvfølgelig at det skulle føre til at noen ble utestengt. Det får jeg meg ikke til å tro. Jeg tror intensjonene var gode. Men kanskje de var naive og skapte begynnelsen på et system som andre i deres organisasjoner har videreutviklet og tjent på selv. Ja, for hvem vil ikke komme seg opp og frem i verden? Er man ansatt gjør man det gjennom å finne innbringende løsninger for sin arbeidsgiver. Problemet er at systemet har blitt urettferdig og utestengende for veldig mange. At markedet de i utgangspunktet ville redde, nå er preget av manglende tilgjengelighet for andre aktører enn deres egne.

Det eneste som kan endre dette systemet er å gjennomføre det som konkurransetilsynet mener, år etter år etter år. Å forby forlag å eie bokhandlere. Det vil kun skje ved en lovendring! Så hva vil skje da? Vil bokhandlerne gå konkurs? Ja, kanskje det. Men folk vil ha bøker og de som er levedyktige vil leve videre. Kanskje det er eBøker som vil stå for økningen i salget. Jeg vet ikke helt. Men jeg vet at det systemet vi har nå heter Oligopol og at mange hundre, kanskje tusenvis av forfattere lider under det! Det hjelper ikke å si at «Selvfølgelig skal vi distribuere andres bøker også!» når konkurrenten går overende. Det vil nemlig alltid være slik at alle er seg selv nærmest. Vi er mennesker som vil tjene mest mulig på det vi gjør innenfor de rammene vi har. Det er rammene som må endres!

Ha en tankefull dag.