Ordets makt

OrdetsMaktDe kan være dødelige ordene. Kjærlige, hatefulle, oppklarende, tilgivende, avgjørende, arvede, gjentatte, lånte, stjålne, forløsende, skapende, avtalte og altså dødelige. En god venn av meg oppsummerte dem så enkelt og klokt her om dagen: ”Et ord er et ord. To ord er en mening. Tre ord er et språk…” Og han har så rett vår kloke Roar Edmann som sa dette.

Hitler, for eksempel, hadde ikke kommet til makten uten de rette ordene. Ordene ”Heil Hitler!” fikk mange millioner til å føle seg som en del av noe større. De sto på rad og rekke og følte stoltheten over å være en del av en verdenselite. Hjertene banket for det de hadde blitt fortalt. At de var overmennesker og skulle regjere verden. Uten de ordene som Hitler brukte for å komme til makten, hadde kanskje ikke holocaust skjedd. Ordene som førte ham til toppen i et samfunn som var tuftet på hardt arbeid og industriell kvalitet. Arbeidet og fellesskapet de hadde tro på, var i ferd med å føre dem ut i desperasjon og nød. Arbeidersamfunnet var klart til å taes over av den som kunne samle folket. Arbeideren tapte sin lønn, gikk fattigdommen i møte, og følte urettferdigheten dypt og inderlig. Verdensøkonomien var nettopp begynt å reise seg igjen, etter børskrakk og depresjon. Lederne som styrte var klare for å kastes til ulvene. De som hadde tatt de vanskelige nødvendige avgjørelsene for å få samfunnet på beina igjen. Tilliten til de styrende er lav når arbeiderklassen ser overklassen styre med jernhånd, og de selv knapt har til salt i suppa. Historikere har spekulert mang en gang i ettertid. Om ikke dette maktskiftet hadde vært unngått hvis de samme lederne også hadde vist samhold. Samhold gjennom å vise at de selv heller ikke hadde så mye mat til sine barn. Så kom de rette ordene. De ordene som forløste hatet og lysten på makt. Ordene som Hitler sa til de arbeidsløse og fattige. Ordene som kastet verden ut i krig. De dødelige ordene.

Kjærlighet begynner nesten alltid med et blikk. Et avgjørende blikk mellom to som lengter søkende etter omsorg, spenning og trygghet. Så kommer ordene. Forførende, lovende, meningsfulle og trygge. Vi faller for hverandre og skaper en familie. De kjærlige ordene.

Barn blir opplært til å ytre sine meninger i henhold til moralens regler og kunnskapens ord. Det skrevne ord. De kan utvikle seg, forsvinne i eventyrenes verden og drømme seg bort fra hverdagens ofte irettesettende samfunn. De kan være seg selv og i nuet, gjennom de fantastiske ordene som noen har formet til en setning, en historie, en drøm. Ordene blir større og betyr mer for hvert år som går i et barns liv. De blir meninger og valg man tar for resten av livet. De styrende ordene.

Religion kan ikke være uten ord som lover tilgivelse. Da blir den ikke trodd på av oss mennesker som er oppvokst til å tro på de intellektuelle. De vise som det før hette så respektfullt. De eldste gir sin kunnskap og fabler videre til de utvalgte. De som vil gå i spor som er gått før. De som vil videreadolf-hitlerføre den innerste tro på noe vi ikke vet om det finnes. Og igjen får vi kriger ut av ord. Kriger om tro og vanntro. Kriger om hvordan vi skal tro på den samme gud. Makten bak det religiøse ord er sterk. Så sterk at den har utryddet millioner av mennesker. Mennesker som kanskje bare trodde litt annerledes på det samme. De tvilende ordene.

Ord som skaper en lovnad er de vi holder høyest. Ord i en kontrakt som er formet i skrift eller ett håndtrykk. Avtaler om trygghet, rikdom og velstand for seg selv og sine. Ord som sier for evig og til døden. Ord som brytes nesten annenhver gang. Vi vil tro på den som sier dem og lover tilbake. Aldri helt sikre på den andre og vise versa. De avgjørende ordene.

Vi har lært gjennom livet at å tro på ord ikke alltid fører til det gode. Naivitet har blitt en kuriositet. Utgangspunktet med å tro på hva andre sier blir mer og mer fjernt etter hvert som årene går. Kanskje noen ord om tiltro til hverandre ville hjelpe. De sanne ordene.

Ord uten mening finnes det mange av. Eller ord som er sammensatt til setninger uten betydning finnes det mange av, blir riktig å si. Politikere er flinke til det. Skulle nesten tro i noen tilfeller at de som er best til å ikke si noe med flest mulig ord, er de som stiller best når det skal utpekes en ledelse av noe. I hvert fall når det skal uttales noe om noen ord som igjen ga en lovnad som ikke ble holdt. Da er slike setninger gode å ty til. De meningsløse ordene.

Pressen lever av ord. Den fjerde statsmakt. Eller var det den første. Av og til kan det være tvil om det er pressen eller noen andre som styrer dagsordenen. Men en presse må vi ha. Selv om den mer og mer blir likere og likere sladreblad som bare har et mål. Å selge mest mulig og se bort fra de viktige sakene. Lavkarbo vs folk som dør i helsekø. Vestkantparty vs redningsaksjon i nordsjøen. Eksemplene er mange, og vi får høre at de har mange sider. De dømmende ordene.

De som behersker å manipulere ordet er alltid de som hersker.

#vidarhandersen