Randi Landmark

RandiLandmarkRandi Landmark debuterte som forfatter i 2009 med underholdningsromanen «Vårløsning». I 2010 kom en uavhengig fortsettelse, med tittelen «Lystløgneren», og i 2012 kom «Pengetrøbbel», samt den frittstående kriminalromanen «Døden på skrivekurs».

Her deler hun sine tanker om det å velge å være forfatter:

Forfatter – Et lite anbefalt yrke

Jeg har registrert at flere forfattere fraråder andre å bli – eller forsøke å bli – forfatter. Om man har mulighet til å bli noe annet, er det bedre at du velger å gå den der andre veien, sier de. Ikke bli forfatter, med mindre du må.

Hvis jeg hadde sansen for konspirasjonsteorier, ville jeg kanskje tenkt at dette sier forfatterne bare fordi de ikke ønsker hardere konkurranse enn de allerede har? Det er ikke sikkert de ønsker at nye stemmer, sultne på å få slippe til, skal komme og gjøre markedet enda trangere for dem? For det norske bokmarkedet er trangt – det er svært få forfattere som kan leve av å skrive.

Som ung drømte jeg om å drive med musikk. Jeg gikk på folkehøgskole, og en gang i løpet av dette skoleåret deltok jeg på et seminar med en kjent pianist. Blant mye annet sa han til oss i pianogruppa: «Hvis en eller annen kommer til meg og spør om han eller hun skal bli pianist, så er svaret nei.» Poenget hans var at du måtte vite selv om du skulle bli pianist/musiker, ellers hadde du en tvil i deg, og du ville antakelig ikke komme noen vei.

Slik er det kanskje med forfatteryrket også. Sitter du med et lite snev av tvil – er dette noe for meg, kan jeg klare å bli dyktig nok, er jeg villig til virkelig å slite for å bli flink? – så er det sikkert like greit å finne et annet yrke.

Etter å ha holdt på en stund med å skrive, er jeg tilbøyelig til å være enig i at forfatter er et yrke det kan være vanskelig å anbefale. Av flere grunner.

Det er ikke nok å være flink, du må ha flaks for å komme i gang, eller du må ha kontakter, noen som kan anbefale deg, åpne dører for deg.

Det er ikke alltid nok å jobbe hardt og slite som en gærning – det er ikke sikkert du får se resultater av alt dette arbeidet ditt noen gang. Og om du får noe utgitt, kan det enda være svært langt fram til du kan kjenne at du står trygt, har fått et navn eller kan si at du har etablert deg. Visstnok er det slik at veldig mange norske forfattere som gir ut bok, ikke kommer med flere senere; det ble med den ene. Kanskje fordi det kostet mer enn det smakte?

Det er mange grunner til at det er tungt å komme i gang som forfatter.

For det første er det ikke bare enkelt å få til en lang tekst – hvis det er roman du vil skrive – og få den såpass vellykket og interessant at flere enn mora og bestevennen din vil like den. Det krever mye arbeid, og du må regne med å investere mye tid og krefter i dette prosjektet.

For det andre er det veldig mange skriveføre folk i dette landet. Sammenlikne det gjerne med hvor vanskelig det er for en sanger å slå seg fram; bare se på alle som deltar i talentkonkurranser som Idol. Det er et høyt nivå, det er ekstremt mange flinke – bare de med en helt særegen stemme klarer å skille seg ut.

Det er altfor mange av oss. Det holder ikke å være flink, man må skille seg ut på en eller annen måte.

(I sangkonkurranser er det dessuten ofte slik at du bør være ung og se bra ut for å vinne, og spør du meg, så tror jeg et bra utseende, eller kjendisstatus fra andre satsingsområder, også er en fordel om du skal vinne fram som forfatter.)

For det tredje er forlagsapparatet vrient å finne ut av. Dette er i alle fall min opplevelse, etter å ha holdt på noen år med å skrive ulike manus, og forsøkt å få dem antatt hos ulike forlag.

Hva vil forlagene ha? Hva skal til for at de leser velvillig og grundig, ikke bare skummer med den veldig skarpe tanken i bakhodet, som sier dem at det er ytterst liten sjanse for at de finner noe brukbart; statistisk sett skal de refusere mange-og-nitti-prosent av alle manusene de får tilsendt? Det å finne fram til startstreken, riktig dør å banke på, er ikke lett.

For det fjerde er det norske bokmarkedet lite. Det er svært få norske forfattere som kan leve av det de skriver. Penger betyr ikke alt, slett ikke, men det stopper fort opp om du ikke har penger til mat eller et sted å bo. Flere anbefaler, om man virkelig vil bli forfatter, at man først skaffer seg en jobb, et levebrød, så får man skrive på si’ og ta det derfra. Det er nok mye på den måten forfatterne har blitt født, tror jeg. Det har vært så mye skrivekløe i folk, at de har drevet og drevet på med det. Selv om det var uklokt, sterkt frarådet av venner og slektninger, og de mange ganger følte at de ikke orket mer – de ofret nattesøvn, mental helse, familieliv, sluttet å være sammen med venner – for å skape. Slik sett har nok samfunnet fått bedre enn fortjent. Litteraturen har blitt født, uten at det i særlig grad har blitt lagt til rette for at den skulle unnfanges.

Men det skal kanskje være slik med kunst? Den skal vel gjerne fødes på skyggesiden, slites fram? Da blir den sikkert best?

Jeg tror ikke nødvendigvis det behøver å være slik, for jeg ser ikke på all litteratur som ren og skjær kunst. Mer brukskunst, kanskje, eller kunsthåndverk? For min del kunne jeg også tenke meg muligheten av å kunne få ”leke ting fram”, heller enn at man må slite det fram.

Må det egentlig være så vanskelig å komme i gang, og holde seg i gang? Jeg har ikke lyst til at det skal være slik. Å skape stor litteratur (kunst) skal muligens være noe som tvinger seg fram, trass i alt, trass i all motarbeidelse og håpløshet. Men jeg liker veldig dårlig å tenke på alle dem som ga opp – for det er tydeligvis en del.

Jeg har lyst til å arbeide som forfatter, selv om det er lite anbefalt. Fordi det er et spennende, morsomt og utfordrende yrke. Det er gøy og givende å grave seg ned i sine egne fantasier og fabuleringer, forsøke å fortelle historiene sine slik at leserne kan se for seg det samme som jeg ser og opplever. Når jeg skriver, kjenner jeg at jeg lever.

Randi Landmark

#vidarhandersen