Sønnen

Tittel: SønnenSonnen
Sjanger: Krimroman
Forfatter: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2014

Å lese en bok der man mellom linjene kan ”se” hva som er løsningen er alltid en glede eller en skuffelse. Det er hvordan forfatteren lurer leseren og leker med tankene til denne som avgjør om det er det ene eller det andre. Dette er en slik bok.

Etter en litt undrende og kanskje litt irriterende lesing, frem til et bestemt sted i boken, kommer det jeg tror, vet helt sikkert, er løsningen på mysteriet i denne boken. Assosiasjoner og små hint bygger seg raskt opp gjennom avsnittene frem til dette forløsende punktet. Punktet der boken egentlig starter sin spennende og lange reise mot slutten. Der jeg får vite om jeg har rett. Så igjen, som i begynnelsen, møter jeg historier i historien som jeg synes har lite med handlingen å gjøre, bare for å oppdage at dette er de historiene som er dramaet og ikke krimgåten. Og til slutt. Gleden, og skuffelsen, ved å ha rett så tidlig i boken. Men mest gleden av å vite at jeg ennå har det inne. Evnen til å avsløre mysterier.

Det er slike bøker som utfordrer meg som leser. Gleder meg, gjør meg ivrig, engasjert, men ikke søvnløs som en bedre dramaforfatter ville ha gjort meg. Nesbø leverer her en krimbok som holder mål, men ikke mer. Den er ikke spesielt bedre enn en gjennomsnittlig krimbok. Plottet er ikke så komplisert at man kan heve den over andre og si at den skiller seg nevneverdig ut som krimbok.

Men er nå dette bare en krimbok? Nei. Det er det absolutt ikke. Det er også et drama om hva kjærlighet, anger, higen etter tilgivelse og hevn kan gjøre med et menneske. Og slik blir boken bedre og kommer til sin rett som en god historie, og løfter den litt over gjennomsnittet. Beskrivelsene av karakterene og miljøene handlingen er lagt til er gode. Karakterene er ekte på en måte man levende kan tenke seg, ved å spasere fra slottsparken, langs Karl Johan og ned til Plata i andre enden. Der vil man på en helt vanlig dag, kveld eller natt, kunne møte de fleste som er beskrevet. Minner om de vi har sett, sjuskete og ofte fortvilede narkomane, dresskledde japper, muskuløse bøller og samfunnets tjenere som man kan møte på, vekkes opp ved å lese denne boken. Tanker om at man egentlig ikke kjenner noen før man har gått i deres sko dukker også opp.

Denne boken handler mest om anger, hevn, tapt ære og kjærlighet til våre egne. Dette utdraget sier det meste:
”Noen ganger tar vi feil når vi tror har avslørt våre foreldre. Kanskje var de ikke svake likevel. Kanskje har det skjedd ting som har gjort at man har fått feil inntrykk. Kanskje var de sterke. Kanskje var de villige til å etterlate seg et ødelagt navn, la seg ribbe for all ære, ta skammen på seg, bare for å redde dem de elsket. Og hvis de var så sterke, så er du kanskje sterk, du også.”

Plottet er spesielt, men ikke nok utfordrende for en erfaren leser, mener jeg. Nesbø har bygget opp en kompleksitet i plottet som vi som lesere vil vite mer om. Og han fanger leseren på samme måte som hevneren fanger etterforskerne i en tanke:
”Det jeg ikke skjønner, er at når vi først har avslørt det han prøver å skjule, nemlig at det er en sammenheng, så greier vi likevel ikke å finne hva sammenhengen er.”

Nesbø skuffer heller ikke når det gjelder utspekulerte drapsmetoder, og jeg undrer meg på hvor han tar det i fra, om det er nødvendig. Samtidig som jeg gang på gang blir fengslet av dem, og litt kvalm. Dette utdraget er fra et av de forsiktige drapene:
”Monsteret lå rett foran ansiktet hans og stirret på ham med bulende øyne over en åpen munn med små, skarpe tenner. En torsk, sannsynligvis. Innpakket i plast. Rundt den lå flere plastposer, noen esker med Frionor, kyllingfiletter, steker, bær. Lyset ble reflektert i iskrystaller på de snøhvite veggene rundt ham. Han lå i en fryser.”

Man kan virkelig bøye seg i hatten for det Jo Nesbø oppnår med sine bøker. Men denne gangen blir det nok ikke mer enn et forsiktig og høflig bukk fra min side, kresen som jeg er, mens jeg tenker at neste bok må bli bedre. Nå som han så vidt har begynt å slippe taket på denne, Harry Hole. Ja, for flere ganger trodde jeg faktisk han skulle dukke opp, med en sleivete kommentar og ta styringen i handlingen. Heldigvis gjorde han ikke det.

Terningkast 4.