Sven Hazel

Publisert i samarbeid med Jan Hervig og Nova Forlag

Sven-Hazel-250x300Sven Hazel ble intervjuet av forleggeren Jan S. Hervig, i Nova Forlag, 16. juli 2010. Dette var det siste intervjuet forfatteren ga. Saken inneholder også kommentarer fra intervjueren, Jan Hervig.

Sven Hazel –  mørk humor mot krigens meningsløshet

Den danske forfatteren Sven Hazel betraktes som et litterært fenomen og noe nær et kultfenomen. Han er høyt elsket av sine mange – utrolig mange – lesere verden over. I disse dager opplever han å selge flere hundre tusen bøker i Romania, og Kina står for tur. Det er vanskelig å forestille seg at noen annen forfatter noen gang skal kunne konkurrere med Sven Hazel i den sjangeren han har udødeliggjort ved å selge 53 millioner bøker i mer enn 50 land og på 25 språk. Alle som har opplevd å vokse opp med Sven Hazels bøker glemmer aldri disse utrolige historiene om den fargerike, frekke og fandenivoldske gjengen soldater i en straffebataljon i Wehrmacht. I Norge ble bøkene lansert på 60-tallet og er trykket opp en rekke ganger siden. Nå er serien relansert av Nova Forlag, med omslagsbilder fra forfatterens eget krigsarkiv. Sven Hazel bor i dag i Barcelona, han er 93 år gammel og lar seg villig intervjue for et norsk publikum.

Hva fikk en dansk ungdom på 19 år til å melde seg til tjeneste i den tyske hæren på slutten av 30-tallet?

Det var de fattigslige forholdene i Danmark på denne tiden og den tiltagende arbeidsløsheten som gjorde at jeg ønsket å la meg rekruttere til Wehrmacht. Jeg var født og oppvokst i den lille byen Frederiksborg i Nordsjælland, og det var derfor ingen lang reise til kontinentet og Tyskland. Det eneste jeg ønsket var å finne en måte å overleve på, depresjonen på den tiden var følbar og ingen kunne se noen fremtid der jeg vokste opp. Politikk og ideologi var ikke det jeg var opptatt av. I ettertid er det selvsagt lett å se at Tyskland ikke var det rette landet å reise til, men husk at på denne tiden var alt kaotisk og det var ennå ikke krig.

Nå viste det seg snart at det ikke var så enkelt å verve seg til tysk tjeneste for en utlending, så det tok seks måneder før Sven fikk tysk statsborgerskap, en forutsetning for verving. Flere problemer skulle komme. Etter bare ett år i den tyske hæren ble han arrestert og anklaget for desertering.

Hazel_2811-206x300Det var vel det alvorligste du kunne bli anklaget for i det nazistiske Tyskland, nå som du også var blitt tysk statsborger?

­– Ja, vanlig straff for en slik forbrytelse var dødsstraff. Til min overraskelse ble jeg ikke dømt til lovens strengeste straff, fordi jeg var utlending og fordi anklageren merkelig nok la stor vekt på at kvinner måtte ha forledet meg. Men 15 års tukthus var ingen mild straff. Konsentrasjonsleiren Lenggries skulle merke meg for alltid. Her var absolutt alt forbudt og overtredelser ble straffet med sult, slag og døden.Sadistenes oppfinnsomhet var uten grenser. Vi så mennesker lide og dø på tusen forskjellige måter. Plageåndene overgikk hverandre i brutalitet og grusomheter. Vi arbeidet til vi stupte av utmattelse og ble satt til å demontere blindgjengere som ikke en gang hærens spesialister ønsket å komme i nærheten av. Det gjorde mange gale. Og galgene sto der, alltid klare. Repene med løkkene hang og dinglet. Synet av rep med løkke skulle for alltid forfølge meg gjennom livet.

Det var i konsentrasjonsleiren Lengries nord i Bayern Sven først kom på tanken om å fortelle sannheten om sine opplevelser hvis han kom fra et helvetet med livet i behold. Han ville fortelle om råskapen i tukthuset, hva et slikt system gjør med dem som er en del av det, og senere ble det også aktuelt å fortelle om krigshandlingene han opplevde.

– Ja, dette var et løfte jeg ga meg selv og mine kamerater tidlig. I håp om at et slikt vitnesbyrd kunne bidra til at historien ikke måtte gjenta seg, og for å tegne et usminket bilde av hva krig innebærer av grusomheter og overgrep. Samtidig var dette også en måte å bearbeide alt som tynget meg etter å ha opplevd brutaliteten og stupiditeten på nært hold. Vissheten om at jeg en dag skulle fortelle verden om dette, gjorde meg også svært bevisst på hva jeg opplevde disse årene, hva jeg hørte andre fortelle, de rå og treffende kommentarene fra soldatene, galgenhumoren som var en måte å overleve på. Mange år senere skulle alt dette gi bøkene mine innhold og form.

Sven Hazel ble til sin store overraskelse en dag frigitt fra fangeleiren Lengries og overført til en straffebataljon, det betød ingen frihet akkurat, men han hadde overlevd, der ute ventet en utspekulert og djevelsk kadaverdisiplin som han beskriver så virkelighetsnært og detaljert i 14 bHazel_16øker.

– Vi skulle trenes til å bli verdens beste soldater. Med prøyssiske metoder som overgikk alt man kan forestille seg av ondskap og terror.  Vi ekserserte under kommando av underoffiserer som oppførte seg som et kobbel hylende djevler, og som alltid hadde et påskudd til å gi oss straffeeksersis. Og middagsmaten var den samme hver dag, tynn kålrabisuppe, noen ganger med en skje surkål oppi.

Soldatenes harselering med offiserene, livsfarlige påfunn som provoserte, sleivete bemerkninger om nazipampene og om der Führer selv, går igjen som en tråd i Sven Hazels bøker. Berlineren Porta var ofte farlig nær avgrunnen med sin tørre vidd og usannsynlige frekkhet. En skarp kritikk av denne tidens propaganda var en dristig utfordring av skjebnen.

Dette kunne jo være like farlig som den krigen dere utkjempet?

– Ja, veien til standrett var aldri lang, men dette ble en del av språket, det var slik vi levde ut prøvelsene, balansegangen var hårfin, men det ble en naturlig måte å avreagere på selv om det var direkte livsfarlig.

Porta, Gamle, Lillebror, Legionæren, Barcelona Blom og de mange  andre kameratene i 27. Panserstrafferegiment, hvilken av disse personene Sven Hazel portretterer ble han selv mest glad i?

”Gamle”, Willie Beier, som han het, han var minst ti år eldre enn oss andre og snekker fra Berlin. Ikke en eneste gang under de fire forferdelige årene vi var sammen så jeg ham redd eller nervøs. Gamle var en kjernekar og som en far for oss. Jeg priste meg lykkelig mange ganger over å ha havnet i stridsvognen til Gamle.

Hvilke andre fra denne kameratgjengen overlevde krigen?

Julius Heide ble major i den øst-tyske hæren. I mange år var jeg i kontakt med ham og Legionæren og Lillebror som begge gikk med i den franske Fremmedlegionen, og som til slutt endte på et hvilehjem for pensjonerte legionærer. Men alle tre er døde for lengst.

Etter krigen var Sven Hazel i en russisk fangeleir og deretter i et dansk fengsel fordi han hadde gjort tjeneste som soldat i Wehrmacht.

Hva husker han selv best fra denne tiden og hvilke tanker hadde han om fremtiden?

– Det jeg husker tydeligst var sulten og brutaliteten fra fangevokterne. Etter at jeg var løslatt fra fengselet, ønsket jeg å gå inn i Fremmedlegionen. Mitt liv etter disse krigsårene var det militære og Fremmedlegionen syntes å være det eneste alternativet. Det var kjærligheten til min kommende kone Dorthe som fikk meg til å droppe den ideen.

Da Sven Hazel begynte sin karriere som forfatter, skrev han under pseudonym og ”De fordømtes legion” ble refusert av 12 forlag før den endelig utkom i 1953, men siden har den første boken i serien vært uavbrutt i salg i Danmark i 57 år.

Det var ingen lett vei til den suksessen som du opplever i dag?

– Det var nødvendig å skrive under pseudonym etter krigen når man var blitt dømt for tysk militærtjeneste, du kunne lett få sparken fra jobben av denne grunn. Dette med pseudonym har mange brukt mot meg, men mange forfattere har gjennom historien valgt å gjøre det samme, det er ganske vanlig og ikke noe suspekt ved det.

Sven Hazels kone, Dorthe, fungerte ikke bare som pådriver for ham til å skrive bøkene, men også som redaktør.

Uten forlagserfaring jobbet dere frem bøkene sammen?

– Ja, min kone fungerte som redaktør og korrekturleser og fra kladd dikterte jeg henne, og hun skrev manuset på en vanlig skrivemaskin. Min sønn Michael leste også gjennom de maskinskrevne sidene og kom med sine kommentarer hver dag etter skolen. Jeg leste også høyt for venner som kritisk kunne kommentere innholdet. Det tok gjerne 2-3 år å skrive en bok.

Da Sven Hazels første bok omsider kom i salg, jobbet Sven som verkstedleder ved Mercedes Benz i København, men så ble han alvorlig syk i 1957 av en febersykdom. Han ble slått ut og ikke i stand til å arbeide. Hans kone overtalte ham til å skrive en ny bok. I Danmark fant de ingen lege som kunne hjelpe, men et hospital i Hamburg hadde erfaring med sykdommen.

– Jeg hadde lite penger men fikk økonomisk støtte fra Hamburg by, som jeg alltid senere har stått i takknemlighetsgjeld til.  Etter to måneder kunne jeg reise hjem til Danmark, frisk fra sykdommen.

Sven Hazel og hans familie valgte å etablere seg i Barcelona og han skrev mer en halvparten av bøkene sine der.

Hvorfor Spania, bøkene dine ble også forbudt av Franco?

– Jeg valgte å slå meg ned i Spania fordi jeg hadde lest Hemingway og Arturo Barea, jeg simpelthen elsket dette landet og folket. En pussighet er som du sier, at noen av bøkene mine ble forbudt av Franco-regimets sensur. Jeg har bodd i Barcelona over 40 år og har aldri angret på det.

Sven Hazel har skrevet 14 bøker. Bok nr. 15 skulle avslutte serien, men den har latt vente på seg.

Man kan tenke seg at ganske mange lesere har sett frem til å få med seg slaget om Berlin og straffebataljonens endelige skjebne?

– Ja, den siste boken skulle beskrive slutten på krigen med handling fra Berlin – og tittelen hadde jeg allerede bestemt: Det herlige nederlaget, men på grunn av alder og mangel på tid har jeg dessverre ikke greid å ferdigstille denne boken ennå …

 

Kommentar fra intervjuer, Jan hervig:

Jeg var den siste som fikk et intervju med Sven Hazel, det skjedde i juni 2010.  Sven Hazel døde i Barcelona i september 2012, 94 år gammel. Jeg var hans norske forlegger og han hadde alltid vist meg tillit. Faktisk opplevde jeg at jeg var hans favoritt-forlegger, fordi jeg var spesielt engasjert litterært i sjangeren krigsbøker, og i flere år var jeg den ledende krigsbokutgiver i denne delen av verden. I tillegg ble jeg en nær venn av hans sønn Michael Hassel, som også var hans litterære agent. Det ble mange bokmesser ute i verden der vi møttes.

Fordi mange Hazel-lesere hadde utrolig mange spørsmål knyttet til fenomenet Hazel, tenkte jeg at mitt intervju skulle gi svar på mange av deres spørsmål. Det var til og med mange som hevdet at Sven Hazel aldri hadde eksistert, han var en oppdiktet person (og fortsatt mener mange det!) – smarte forleggere hadde ”konstruert” en forfatter med en krigsbakgrunn som kunne lage bestselgere om temaet andre verdenskrig …

Mitt intervju med Sven Hazel er oversatt til mange språk, det var et ønske fra Sven Hazel, og han godkjente alt som står skrevet.

Jeg mente at det var riktig å avslutte jubileumsboken Det herlige nederlaget med akkurat dette intervjuet, som en markering og en avslutning på en unik forfatterkarriere som har gledet et lesende publikum i mer enn 60 år.

Jeg ønsker at Det herlige nederlaget skal være mitt bidrag til et monument over en stor forfatter som har gitt oss store leseopplevelser. Hans historier lever videre, og jeg er stolt over å kunne formidle disse bøkene til nye lesere.