Tårevåte kinn

Min yngste datter Marie er en imponerende person. Hun er reflektert, kreativ og ekte. Hun er alt jeg kan ønske en datter skal være. Mest av alt er hun seg selv. Marie har skrevet denne historien.

Der satt hun, helt alene. Et lite trist ansikt med blanke øyne. Hun bare satt der, inntil det store treet som vanlig. Ingen visste hva som hadde skjedd med henne, men selvfølgelig gikk det rykter. Hun sa aldri noen ting, bare satt der med ansiktet gjemt i hendene. De gangene hun så opp, var når hun så på klokka for å se etter om vi skulle inn. I skolegården løp alle rundt som vanlig. Det virket som om ingen la merke til jenta som satt der hvert eneste friminutt alene, utenom meg.
Tarer
Vi stod i en stor gjeng. Vi pratet om hvordan prøven hadde gått. «Den gikk ikke så veldig bra, men det får være det samme nå,» sa jeg til de andre. Jeg så bort på henne igjen, klarte ikke slutte å se på henne, hun var liksom så ensom. Jeg hadde så lyst å gå bort til henne, men gjorde det ikke. Klokka ringte, og vi sprang mot døra. Jeg sto der litt og så etter om hun hadde tenkt å komme. Men hun satt bare der. Jeg gikk inn sammen med de andre, bortover gangen og inn i klasserommet. Da vi kom inn gikk jeg nesten rett inn i læreren. «Går det bra?» spurte han. Jeg nikket litt fortumlet, og satte meg på plassen min. Plassen hennes var tom. Hun satt sikkert under treet enda.

Da skolen var ferdig gikk jeg rett bort til henne. Hun gjemte ansiktet i hendene. Små, røde hender. Jeg kremtet for at hun skulle se opp på meg. Jeg møtte et blikk som sa mer en tusen ord. Redsel, angst, frykt. De var som to perler, glassperler. De var så blanke av alle tårene, maskaraen rant nedover kinnet. Det glinset rødt fra pannen, et kutt. «Har du slått deg?» spurte jeg veldig forsiktig. «Ehh, ja. Jeg jeg snublet over benken der borte,»  sa hun forfjamset. Jeg så at hun tenkte for harde livet for å finne ut hva hun skulle si, men det endte med at hun ikke sa noe. Hun bare satt der. Jeg støttet hendene bak hodet, hårvoksen hadde begynt å gå ut av håret. Det var klissete og ekkelt. Jeg rufset til håret, prøvde å se bra ut, men det gikk ikke. Hun prøvde å reise seg. Jeg tok tak i hånden hennes for å hjelpe henne, og det var da det skjedde. Jakkeermet hennes gled opp, og fire røde kutt lyste mot meg. Jeg skvatt og glapp taket i hånden hennes. Hun falt tilbake på bakken med et dunk. Hun dro jakkeermet ned igjen. Jeg så på henne, hun så rett ned. Ingen kontakt.

Jeg så på kuttet i pannen. Hun hadde ikke falt over noen benk. Jeg kjente sinne mitt øke, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si. Jeg hadde nesten lyst til å fike til henne og spørre hvorfor hun gjorde noe så dumt. Men det kunne jeg ikke. Jeg pustet rolig ut og satte meg ned ved siden av henne. Hun begynte å gråte, hun prøvde å skjule det, men det gikk ikke. Det var ekkelt å se hvordan hun gang på gang prøvde å ta seg sammen. Jeg satte meg litt nærmere henne. Da klarte hun ikke mer og sank sammen. Hun gråt og gråt, det ville ingen ende ta. Hun tok hendene foran ansiktet for å skjule tårene. Jeg holdt rundt henne, holdt henne hardt. Alle hadde gått hjem, utenom oss to. Vi satt der bare under treet. Hun så opp på meg med de tårevåte øynene. Jeg så på henne og smilte.

Det suste litt i løvbladene på treet. Hun lente seg tett inntil meg. «Tryggheten,» mumlet hun. «Hva sa du?» spurte jeg rolig. «Tryggheten,» sa hun igjen. Jeg forsto ikke noe av det. «Men du trenger ikke hjelpe meg,» sa hun og så på meg med blanke øyne. Hun så bort, tok opp mobilen. Øynene som før hadde vært trygge, var plutselig fyllt av redsel. Hun satte seg opp og fant sekken sin. Hun reiste seg og sprang før jeg fikk tenkt meg om. Jeg sprang etter og tok henne igjen etter en stund. Jeg stanset foran henne og hev etter pusten. «Hvorfor løp du?» sa jeg til henne, litt små-irritert. Hun så på meg og sa «Vær så snill, jeg må hjem! Pappa dreper meg hvis jeg ikke er hjemme til han kommer!» sa hun. Jeg rygget tilbake og så henne løpe bortover veien, over jordet og inn mot skogen.

Jeg tuslet hjemover. Gikk og tenkte gjennom alt det som hadde skjedd. Jeg synes det var rart at vi fikk så god kontakt selv om jeg aldri hadde snakket med henne før. Og hvorfor kuttet hun seg? Jeg skjønte ikke. Jeg skjønte det bare ikke. Snakket hun med noen om det? Tankene løp nærmest gjennom hodet mitt, og jeg tenkte over det mange ganger. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte på alt som kunne ha skjedd med henne. Jeg måtte sette meg ned, ta en pust i bakken. Jeg satte meg på gjerdet ved lekeplassen. Barna som lekte der, lo og hoppet rundt av glede. Jeg kjente at det vibrerte i lomma. Jeg tok opp mobilen, og så på nummeret. «Hva? Hvem er det?» tenkte jeg. Jeg svarte «hallo?».  «Hei,» sa det hviskende i den andre enden. Jeg hørte med en gang at det var henne. «Hva er det?» spurte jeg. «Hvor er du?» spurte hun, før jeg hadde fått fullført setningen. «Rett ved lekeplassen, hvordan det?». «Jeg kommer,» sa hun og la på. Jeg skjønte ingenting, igjen satt jeg der med mange spørsmål i hodet, men nå fikk jeg kanskje svar på alle.

Der kom hun, jeg så henne med en gang. Hun småløp bort til meg. Først når hun hadde kommet helt bort til meg, så jeg det. Forsiktig tok jeg bort det lysebrune håret fra pannen hennes. Hun var forandret. Håret var bustete, øynene var ikke som glassperler lenger. De var grå, uten noe liv. Kuttet i pannen hadde blitt til et stort, rødt sår. Hun blødde, blodet rant nedover kinnet og blandet seg med tårene. Klærne hennes var møkkete. Hendene hennes, som hadde vært så røde og fine, var fulle av småkutt og jord. «Skal vi dra hjem til meg?» spurte jeg. Hun svarte ikke, det så ut som om hun skammet seg over hvordan hun så ut. Jeg tok et forsiktig tak i hånden hennes og førte henne hjem til meg.

Da vi kom inn døren kom mamma, hun så sint ut. «Hvor har du vært?» sa hun med alvorlig stemme. Hun stirret på meg, øynene hennes lignet på ørneøyne! Plutselig myknet hele blikket hennes. «Men hva har skjedd med deg da?» sa mamma til jenta som sto ved siden av meg, skitten med kutt og sår overalt. «Mamma jobber i barnevernet,» sa jeg til henne, «hun kan kanskje hjelpe deg,». Hun begynte å gråte igjen, jeg tok henne inntil meg, strøk henne over håret og videre nedover til ryggen. Jeg kjente pusten hennes mot halsen. «Kom, så vi får renset sårene dine,» sa mamma vennlig. « Jeg har både sminkefjerner og sånn til å rense sår med,» sa hun og smilte. Hun fulgte etter mamma inn på badet. Jeg hørte at mamma spurte om hva som hadde skjedd, men jeg tenkte de kunne få prate sammen alene, så jeg gikk og satte meg i stua, skrudde på tven. Først nå kjente jeg hvor sliten jeg var! Jeg lukket øynene litt, og sovnet på et blunk. «Tusen takk, men du trenger ikke,» hørte jeg hun sa. Jeg gjespet og satte meg opp. Forfjamset så jeg meg rundt, de satt på kjøkkene og pratet, drakk kakao og spise brødskiver med leverpostei og agurk. Hun så mye bedre ut nå, mamma hadde vasket bort sminken og skitten i ansiktet, renset sårene og vasket håret hennes. Jeg hadde tydeligvis sovet lenge, eller hvertfall lenge nok.

Jeg gikk inn på kjøkkenet, og satte meg på en stol. «Hun skal ligge over, går det greit eller?» spurte mamma. «Ja, selvfølgelig. Men hvor skal hun sove da?» sa jeg og så på mamma. «Jeg tenkte at hun kanskje kunne ligge i dobbeltsengen din med deg. I morgen skal vi ringe både barnevernet og politi,» sa mamma. Jeg fikk store øyne og rettet meg opp. «Ja, det kan hun,» sa jeg villig. «Vil du ha noe mat du også, eller?» spurte mamma meg. Nå husket jeg at jeg ikke hadde spist siden skolen. Jeg spiste tre brødskiver med leverpostei og agurk, og drakk en kopp kakao. Jeg så på klokka, den var 22.07. «Oi, er klokken så mye?» spurte jeg overasket. Jeg hadde ikke fått med meg noe av det som hadde skjedd, men fikk nok vite alt i morgen. «Skal vi legge oss eller?» spurte jeg henne. «Ja, det kan vi,» sa hun og smilte. Vi sa god natt til mamma og tuslet inn på rommet mitt. Sengen var redd opp, og hun la seg lengst inn mot veggen, jeg la meg på den andre siden. Jeg kjente at hun kom inntil meg, jeg snudde meg mot henne. Jeg gjorde det jeg hadde hatt lyst til helt siden jeg så henne første gangen. Jeg kysset henne, og la armen rundt henne. Ingen av oss sa noen ting. Jeg kastet et blikk på henne. Hun var så søt når hun sov, helt nydelig. Jeg kjente pusten hennes igjen, hun var helt rolig. Ingen bekymringer, redsel eller frykt. Bare en ubeskrivelig trygghet.

#vidarhandersen