Vi i vårt lille land

Tidligere publisert i VG og Adresseavisen Juli 2011.

GraRoseJeg anser meg selv som en verdensborger. Det har jeg gjort siden jeg på åttitallet reiste ut i verden på mine første eventyr. Når folk spør hvem jeg er, så sier jeg mitt navn. Når de spør hvor jeg kommer fra lurer jeg på hvorfor. Jeg er norsk statsborger og har de plikter og rettigheter det medfører. Jeg er nemlig så heldig at jeg er født i et land der jeg gjennom å arbeide hardt, betale skatt og folketrygdavgift kan få goder som de i andre land ikke har.

Vi er ikke så mange i Norge, men vi er best. Ifølge en del av oss. Vi er flinkest til alt. Vi er suverene på alle mulige måter. I andre land blir jeg av og til flau på nordmenns vegne. Jeg kan betrakte de som opptrer med en nedlatende holdning overfor folk i de landene de er gjester. De som går rundt og fnyser av at de i Egypt ikke går med klær som de selv, ugleser rumenere og slår alle under en kam. Lar det være tydelig på markedene med sitt kroppsspråk at selgeren skal være glad for at de gidder å reise til akkurat dette landet for å feriere. De som ikke har fått med seg at vi ikke er så unike. De som ikke skjønner at vi er omtent like mange i dette lille landet vårt, som de er i en forstad til en storby i det landet de gjester. Ja de som ikke har fått med seg at Norge slettes ikke er verdens navle.

Å være en verdensborger betyr for meg å akseptere og respektere kulturforskjeller. Det betyr at jeg må tilpasse meg de kulturene de har i andre land, og at andre må tilpasse seg kulturene vi har i vårt. Multikulturell betyr ikke for meg at jeg vil at vi skal miste vår norske identitet, eller at vi skal sperre ute andre kulturer. Det betyr at jeg respekterer andre sitt menneskeverd og deres tilstedeværelse.

Hva at det er moskeer i Norge da? Skulle det gjøre noe? Det er jo kristelige kirker her. For meg som agnostiker er det merkelig å høre at den troen folk har, skal dømme dem i andres øyne. Jeg har ikke opplevd å bli uglesett i for eksempel Nord Afrika fordi jeg kommer fra et såkalt kristent land. Det er nemlig ikke det de tenker på når de møter meg. De oppfatter meg først og fremst som en person, slik jeg oppfatter dem som personer. Tenk over det. Har du noen gang blitt sett ned på i et muslimsk land av de som bor der? Hvis du har det. Har du blitt sett ned på av noen i ditt eget land? Har du tenkt på at de som ser ned på deg, kanskje ikke gjør det fordi du tror på noe annet. Kanskje det er fordi de rett og slett ikke liker deg.

Det er ikke vanlige folk som skaper politikk, rasehat og religionskriger. Det er den til en hver tid styrende makt i et hvert land, som gjør det. Så kan man jo lure da? Er ikke de som styrer, vanlige mennesker. Jo selvfølgelig. Men de er også medlemmer i et system som i et hvert land skal sikre sine verdier og utvikling. Det er ofte det enkleste å finne sine argument i religionenes skrifter, og bruke disse for å overbevise et allerede troende folk. Det rører ved det innerste i dem.

Jeg er både døpt og konfirmert i den kristne tro. Når jeg tok meg tid til å lese Bibelen, som mange andre også burde, fant jeg ut at jeg ikke kan la dette være min overbevisning. På en måte følte jeg meg lurt av statskirken, og meldte meg ut. Jeg vil at min tvil om tro skal komme meg selv til gode. Jeg benytter min rett til å tro hva jeg vil.

Når jeg går inn på en såkalt innvandrerbutikk som har et skilt som det står noe feilstavet norsk på, oppfatter jeg det aldri negativt. Det forteller meg at butikkinnehaveren fra et annet land vil kommunisere med meg. Om det står noen bokstaver feil gjør ikke hans varer dårligere. Han har satt opp et skilt på mitt språk og vil ha meg som kunde. Han vil tilpasse seg vår kultur gjennom å arbeide, betale skatt og folketrygdavgift, men med sin egen identitet. Han vil ha den friheten vi har til å tro på hva vi vil. Og det skal vi være pokker så glade for. Vi er jo tross alt ikke så mange i vårt lille land.

Ikke la vi bli mindre på grunn av at vi ser på hudfarge, bakgrunn og språk som en begrensning. La vi se på det som en mulighet til og bli større.