VILLDYRETS OVERMANN!

fareGatas skrekk, nabolagets kronede konge, alle pelskledde mjauende skapningers frykt, gutten til mor, Theodor. Han som er minst av dem alle, smidig som en panter, rask som gepard, har klør som en slanges skarpe gifttenner, møtte i går kveld sitt livs utfordring!

Scenen er hagen. Standplassen er nederste del av plattingen. Der sitter han og gjør seg fin, slikker den vakre grå pelsen sin. Så løfter han hodet, lytter. Ørene vrir seg mot de små buskene borte ved gjerdet. Blikket blir stivt og pelsen reiser seg så han blir dobbel så stor. Halen blir buskete og svinger sakte fra side til side. En dyp knurring kommer opp gjennom den kraftige halsen fra hans ville indre. Lyden er faretruende, skremmende, og den høres ut som selve begynnelsen på opphavet til alle ville dyrs advarsel til de som vil krenke deres domene. I buskene er det noe som lusker, sniker og pusler i vei. De små grenene rister på seg. Noen drar litt i dem, slipper dem og de rister som om de akkurat har reddet selve livet. Livet de har kjempet for siden snøen, isen og de kalde nettene slapp taket i dem i våres. Det høres krafsende lyder som beveger seg. Noe er på vei frem og ut i åpent lende. Theodor stilner. Den dype knurringen går over til stiv og vaktsom konsentrasjon når han gjør seg klar til angrepet.

Kroppen er som en spent fjær, blikket er fokusert mot denne krenkelsen av hans opparbeidete område. Ørene legger seg flatere ned mot hodet. Halen stopper sine bevegelser og klørne beveger seg langsomt og rytmisk mot de plankene under ham. Skapningen har kommet frem. Det fyller synet hans med gru, og han vet at dette er første gangen han møter det. Den vander ubesværet over det nyslåtte gresset. Det døde gresset som skulle blitt raket opp i går legger seg litt rund føttene når den lusker bortover. Den stopper opp litt og løfter blikket. Møter de harde uforsonlige grønne øynene til villdyret på plattingen, og senker blikket igjen, uten å bry seg med så mye som en muskel. Avstanden er skrumpet inn til cirka en meter og Theodor nøler ennå med å angripe. Han er usikker, viser litt redsel, hårene på kroppen legger seg, bakbeina gjøres klar til en rask flukt. Skapning tar sikte på ham og nærmer seg raskt!

Theodor freser og trekker seg bakover mens den andre følger etter. Det lille steget opp til den øverste plattingen hindrer Theodor et lite øyeblikk og han snur seg bakover for å se, bakføttene løfter seg opp på trinnet mens han snur seg tilbake mot skapningen! Han er nærme nå. Centimeter! Theodor gir opp, snur seg, hopper bort og mjauer fortvilet fordi hans ære, stolthet og fryktsomhet er såret. Han har tapt før kampen begynte. Skapningen snuser ubesværet lang kanten på plattingen, kommer opp på den og stopper ved noen smuler fra et av barnebarnas rosinboller, som har blitt tørre og knasende. De skarpe tennene knuser dem og vi hører hvordan de gumler rundt i den sultne munnen. Alt er stille. Dyret bryr seg ikke om andre. Vet at det er uovervinnelig og kan gjøre som det vil. Theodor mjauer forsiktig, som om han ber dyret om å være så snill å gå vekke. Det reagerer ikke og han kommer til meg som løfter ham opp og trøster ham litt. Forvirret kjæler han hodet sitt mot haken min mens jeg styrker ham over pelsen. Han maler ikke eller lager noen annen lyd. Stoltheten er forsvunnet og æren er krenket. Det eneste han kan håpe på, er at inntrengeren ikke slår seg til ro på tomten hans. Forsvinner fra domenet og aldri kommer tilbake. Vi blir stående og se på det, mens det rusler videre gjennom hagen. Borte ved gjerdet finner det en åpning og smetter gjennom. Sakte og helt uten frykt fortsetter det over til neste hage. Det er over for denne gangen, og Theodor kan hvile ut og komme seg fra skrekken, før han igjen inntar tronen som gatas skrekk, den kronede konge av nabolaget!

Pinnsvin er kule dyr!

#vidarhandersen